- Vegards aller største frykt var at han skulle bli glemt

Ansiktet på alle bildene har øyne som smiler lurt, uansett hvilken situasjon han er i. Om det er 17. mai, på fest eller i pynting til jul.

Det skøyeraktige glimtet i øyet er det mamma Torill alltid vil huske sønnen Vegard for.

- For å si det sånn, han var noe helt for seg selv fra begynnelsen av. Vegard var Vegard, fullt og helt.

Torill ler så hun rister. Selv om det er vondt å tenke på, er det alltid de gode følelsene som vinner når Vegard nevnes.

- Det var så mye godt med han at du ikke ville trodd på halvparten. Den gutten ga meg så utrolig mye glede og varme at det nesten er vanskelig å sette ord på det, forteller hun.

En av de tingene Vegard var, helt fra begynnelsen, var homofil.

Det var det ingen som helst tvil om.

- Absolutt ikke. De som sier det er noe man blir eller noe man kan lære av seg, de vet ikke hva de snakker om. Det var ingen tvil om at Vegard var den han var, fra innerst til ytterst.

Hun minnes godt da de skulle ta den berømte ut-av-skapet-samtalen.

- Han var 13 år gammel, og vi bodde i Hauan. Jeg hadde hentet han på samfunnshuset, og i bilen sa han at han måtte fortelle meg noe. Jeg sa at jeg hadde nok allerede en mistanke om hva det gjaldt, forteller Torill.

- Så fortalte han helt fint og rolig at han var homofil, og spurte om jeg var sjokkert. Da måtte jeg rett og slett si som sant var, at sjokkert ville jeg kun blitt om han fortalte han var hetero. Det var ganske klart, for å si det sånn. Det var bare latter etter den samtalen.

Et lite drag av alvor kommer over henne, for det er ingen tvil om at Torill er stolt over at sønnen var så bevisst at han ikke ville skjule den han var for folk.

- Jeg er sikker på at det var andre som fikk det lettere med seg selv gjennom det Vegard gjorde. At han viste at det var greit og helt ufarlig å være åpen rundt legning, er noe som viste til alle at det å være homofil ikke er noe man skal skjemmes over eller legge skjul på, sier hun.

Det var mye moro som skulle prege årene som kom for både mor og sønn. Familien vokste også, og i tillegg til Vegard, så kom storesøster Monica og lillesøster Lena til verden.

Men de skulle egentlig vært fire. For tilbake i 1987 mistet Torill sitt første barn på sykehuset.

- Jeg fikk en datter som bare levde i halvannet døgn. Det var brutalt, for det var ingenting som tydet på at hun var syk før hun ble født. Det viste seg at hun hadde en medfødt hjertefeil som ikke ble oppdaget før hun ble obdusert.

Torill var ung og uerfaren, og visste ikke hvordan hun skulle forholde seg til situasjonen.

- Jeg var bare 18 år, og det var en helt annen verden enn i dag. Nå har man tid sammen med barnet selv etter det er gått bort, mens da fikk du et kvarter sammen med en liten kropp i en noe som minnet som en striesekk. Det var ikke lett, men man måtte jo bare gå videre, forteller hun.

Selv om det er lenge siden, er det ingen tvil om at det er noe som formet henne i livet videre.

- Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det blir på en måte sånn at når man har opplevd noe så fælt, så kan man takle det meste ellers. Jeg tror det gjorde at andre småting ikke ble så ille som det kunne blitt før.

Men når man skulle tro at det ikke kunne skje noe verre, så traff tragedien igjen. Sommeren 2013 fikk hun verden snudd opp ned nok en gang. Men denne gangen var det annerledes.

Vegard hadde gått i lære hos en frisør i Oslo, men hadde bestemt seg for å flytte nordover igjen. Det hadde han etter hvert også gjort, og skulle bare reise nedover igjen for å ordne noen småting og ta avskjed med vennene som han hadde fått sørpå.

- Da var han hos en kompis som fant han død i sengen etter en fest de hadde vært på. Det ble etter hvert fastslått av politiet at det var en såkalt straffbar handling med ukjent gjerningsmann. Men det har egentlig ikke så mye å si sånn i ettertid. Jeg får aldri Vegard tilbake uansett hva han ble utsatt for, sier Torill.

Torill fikk også oppleve hvor raskt det faktisk går i sosiale medier i dag. Det gikk nemlig ikke lang tid før de første hilsningene fra venner og bekjente dukket opp på Facebook-veggen til sønnen.

Men det som hadde skjedd var at den presten som skulle overlevere dødsbudskapet ikke hadde fått med seg at Torill og Vegards far ikke var sammen. Derfor var det helt tilfeldig at hun fikk snakket med han før hun fikk sett i sosiale medier.

- Jeg er så ufattelig glad for at jeg fikk tatt den telefonen, og fikk vite hva som hadde skjedd. Om jeg hadde måttet lese det tilfeldig på nett, ville det vært helt knusende.

Hun trekker pusten og ser ut i vårlufta utenfor vinduet.

- Å få vite at ens barn er død er kanskje den verste beskjeden man kan få. Men å få vite det tilfeldig, kan jeg nesten ikke forestille meg. Folk skriver selvsagt i beste mening, men det er veldig lett at det går helt galt om man er bevisst at ikke alle nødvendigvis vet at noe har skjedd.

Vegard Hodes ble født i 1992, og fikk bare leve 21 år.

- Det å miste et barn er kanskje noe av det mest naturstridige som mennesker kjenner til. Det skal ikke være sånn at det er de som er yngst som forsvinner. Det er ikke sånn rekkefølgen skal gå, sier Torill.

Men da Vegard ikke var det lenger, tok det ikke lang tid før hun bestemte seg for at hun skulle leve videre. At hun skulle klare å hedre mer enn hun skulle sørge.

- Det er rart med den sorgen. Det er liksom ikke noe som er rett eller galt. Enten man er sønderknust for alltid eller klarer å komme seg videre, så er det ingen plan som kan følges fra punkt til punkt, sier hun ettertenksomt.

På kirkegården står Vegards gravstein fram i mengden. Den er litt ekstra fargerik - akkurat som han selv.

- Det er en regnbuefarget sommerfugl som flyr på den. Og når jeg pynter på graven, så er det med farger. Noe annet ville vært helt feil.

Det er nok mange som har undret seg over hvordan hun klarer å være så åpen og ærlig om Vegards bortgang.

For Torill legger ikke skjul på hvordan det har vært både før og etter sensommeren 2013.

- Jeg deler historiene om han og om hvor fantastisk har var. Det er noe som er viktig for meg og for at folk skal vite at det er mulig å komme seg ut av den bunnløse sorgen. Jeg håper virkelig at det kan være en inspirasjon til andre som har gått igjennom forferdelige ting, uansett hva det måtte være. Det er mulig å komme seg over vannet igjen, sier hun.

- Jeg husker faktisk at jeg uten å kunne forklare det har tenkt tanken på at jeg ikke skulle få beholde Vegard i livet så lenge jeg lever. Jeg vet ikke hvorfor og hvordan, men jeg kan huske at jeg har sett på han og tenkt at «det er ikke sikkert at du blir så gammel».

Torill er ikke sikker på hvorfor det ble som hun tenkte. Men hun er helt klar på at det livet som var levd, var mer enn mange får gjort.

- Lyset til Vegard satte spor etter seg som mange ikke opplever gjennom et helt liv fra ung til gammel. Det er noe jeg først og fremst er takknemlig for å ha hatt i mitt liv, og noe jeg feirer hver eneste dag.

Hun er klar på at det ikke bare finnes et liv, men et godt liv etter slike tragedier som det hun har opplevd.

- Det er selvsagt tunge stunder hvor savnet er stort, men man kan ikke la sorgen lamme en for alltid. Gledene over det han var for oss alle er mange ganger større enn sorgen for at han er borte uansett. Så enkelt og samtidig så vanskelig er det. Men det er sånn livet er. Måten vi takler de situasjonene vi kommer i, er det som bestemmer kvaliteten på livet vi har, sier hun.

Man kan ikke annet enn å la seg imponere over den standhaftigheten som Torill Gustafsen viser.

- Og om det er én ting jeg har lært av Vegard og hans liv, så er det å sette pris på det jeg har. Det skal jeg aldri glemme. Og jeg skal fortelle verden om han, slik at ingen glemmer det fantastiske mennesket han var, sier hun, og legger til:

- Det gir hverdagen mening, selv når alt virker meningsløst. Det sier alt om hvor mye man kan gi til andre, selv om livet brått kan ta slutt.