- Tillit uten forbehold

Hvor er votten min? Hvor er skoen min? Jeg er sikker på at jeg hadde dem i går.

Det er ikke helt slik låta til Torbjørn Egner lyder i Kardemommeby, men det er definitivt den rette teksten for meg akkurat nå.

Dette innlegget skriver jeg nemlig i ammetåka. Eller, jeg har jo ikke ammet. Det ville jo vært litt rart. Og kanskje til og med ulovlig.

Poenget mitt er, at jeg tror ikke det finnes et bedre ord enn «ammetåke» for å beskrive den første, relativt slitsomme og hektiske tiden etter at man har fått en liten valp i hus.

Denne tiden er fylt av kjærlighet, men også av søvnløse netter og tiss på gulvet.

Man tror gjerne man er forberedt på å få en liten pelskledd eventyrjeger i hus. I alle fall trodde jeg at jeg var det. Det er jo tross alt ikke så lenge siden sist jeg var nybakt valpe-mamma.

Så man skulle kanskje tro jeg husket hvor slitsomt det var for knappe tre år siden?

Man glemmer fort. Det er alt jeg kan si.

Så hva var det jeg tenkte på egentlig, når jeg bestemte meg for at det var på tide med enda en, allerede nå?

Disse tvilende tankene dukker opp i hodet mitt når nattesøvnen blir avbrutt, og jeg blir tvunget til å gå ut i nattefrosten fordi det minste familiemedlemmet har for liten blære til å holde seg en hel natt.

Tankene smyger seg på, når sylskarpe melketenner søker alt som kan bites i. For ikke å snakke om alt som absolutt ikke burde bites i. Når batteriet i den lille skapningen tilsynelatende aldri går tomt, og når hun med største selvtillit stikker av med garnnøstet mitt eller skoene mine, ja da hender det at jeg gir meg selv en mental klask i bakhodet.

Ikke misforstå meg her, jeg angrer ikke. For like raskt som tankene dukker opp, så forsvinner de som dugg for sola.

Det er utrolig givende å være med på å forme en liten valp. Gi den trygge rammer og bygge selvtillit og mestringsfølelse. Det er lite som slår følelsen av en valp som slår seg til ro og sover trygt i armene dine, som logrer intenst og løper alt den klarer mot deg når du roper på den.

Tilliten som valper bare gir bort uten forbehold og betingelser er verdifull, og verdt å ta vare på.

Men valpetida er intens, både på godt og vondt.

Valper er fryktelig søte, men de er babyer på fire bein. La det ikke være noen tvil om det. Ikke nok med at de er babyer, men de er kjappe og de har sylskarpe melketenner. Dette kombinert med at de har null evner til konsekvensanalyse, gjør det å oppdra valp til en travel oppgave.

Fordelen er at den mest intense valpetiden er så forsvinnende kort. Valper suger til seg alt nytt de opplever, som små fluffy svamper. Det er imponerende hvor mye nytt du kan lære en ni uker gammel valp, om du bare er tålmodig og lar den kjenne på følelsen av mestre oppgavene du gir den.

Denne første og mest hektiske tiden er avgjørende for valpens videre liv. Det er i denne perioden grunnlaget legges.

Oppdretteren min sa så klokt til meg at innen ett år, så har man den hunden man fortjener. Jeg kunne ikke vært mer enig i det. Det er i denne perioden de gode rutinene skal jobbes inn. Det er nå grunnlaget legges for hunden som skal bo i huset ditt (og i senga di?) de neste ti til femten årene.

Da gjelder det å holde hodet kaldt, og være tålmodig med den lille uansett om du har søvnmangel, og stiletthælen til favorittpumpsen er redusert til pinneved.

Det blir bedre.