Til den som ikke gleder seg

- Kan vi ikke kjøpe denne boksen med pepperkaker, mamma?

- Nei, sa jeg lettere irritert til min sønn.

Vi skulle bare en snartur innom butikken og datoen viste bare så vidt november. Og jeg er sterk motstander av jule-bombarderingen som skjer i butikkene fra i oktober.

Det er sånn at avsmaken vokser jo tidligere jule-effektene gjør inntog.

Jula er bare ikke like artig for voksne som for barn. For en som ikke er så flink å planlegge julegaveinnkjøp, adventforberedelser og andre julegjøremål, så er jula et stress.

Jeg har også noen av mammas førjuls-tvangshandlinger på lista som vasking av kjøkkentak, kjøkkenskuffer, stekeovn, kjøkkenvifte og pussing av sølvtøy på lista (ikke alltid jeg kommer i mål med siste punkt).

Skal jeg røpe en annen ting så har jeg ikke kjøpt en eneste boks ferdiglagede pepperkaker i hele mitt liv. De er ikke gode. Og jeg vil holde pepperkakebakedagen hellig. Særlig duften av pepperkakene når de stekes.

Pepperkakebakingen har aldri skjedd så tidlig hjemme hos meg som i år, for den kom i gang allerede på mandag.

Da hadde minstemann mast noen ganger, han spurte til og med i sommer om vi ikke kunne bake pepperkaker...

Jeg kom hjem etter jobb søndag, og da sto den største pepperkakedeigen jeg hadde sett på benken. Den måtte faktisk helles over i den nest største bakebollen jeg har for å få plass til de siste ingrediensene.

De to minste var i gang og deigen ble satt i kjøleskapet natta over. Og ikke uten at kjøleskapsdøra gled opp flere ganger, fordi bollen egentlig ikke fikk plass.

For å si det sånn, så var porsjonen så stor at den rekker til tre bakedager. Med den opprydning, og vask av gulv og benker og opprydding som følger med etter barna baker.

Heldigvis inntar ikke juleforberedelsene skolen i oktober.

Min sønn på seks år fortalte begeistret om adventshagen de hadde hatt i gymsalen tirsdag. Alle barna hadde hatt med seg et eple hver, og i det ble det satt et lite telys. Så skulle de gå en og en inn i en slags spiral av einer på gulvet hvor de setter fra seg lysene.

Vet ikke helt om jeg har skjønt dette, men stas synes han det virkelig var.

Hjemme ble det så som så med adventskalendere i år. Jeg har gått litt lei hele greia, og med tre unger og tre vidt forskjellige ønsker så ble det strippet ned til ganske enkle saker i år. Mannen fikk heller ingen.

Men min sønn har altså gledet seg enormt til 1. desember, og har hatt et eget skjema hvor han har krysset seg ned til den store dagen.

En venninne på Facebook kom med en påminnelse i går. Ikke alle gleder seg til jul. Mange sliter med å komme seg gjennom desember av diverse årsaker. Det være seg skilsmisser, ha mistet noen, sykdom, dårlige minner og så videre.

Hennes oppfordring er: lik også en venn. «Ta en telefon, be på eller dra på besøk, inviter til en tur. Det er så lite som skal til for å gjøre en tung dag litt mindre tung. Hvis det ikke passer den ene dagen, kanskje det passer en annen. En kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe en».

Jeg vil gi en honnør til de to damene, Anita Paulsen og Linn Mari Arbman i «En hjelpende hånd» på Fauske som gjør sin frivillige innsats med å hjelpe vanskeligstilte familier til jul. For tredje år gjør de dette, for jula er blitt en kostbar sak, som ikke alle har råd til.

Flere vertsfamilier har også meldt seg til dem, som åpner hjemmene sine til enslige i jula. Det være seg en bestemor, en enkemann eller andre.

«Plutselig står desember på trappa, november har dala i sky. Mamma ho går rundt i huset å pynte, og æ, går å gler mæ te jul. Ut dale snøn tett i tett, veian ligg kald å forlatt. Tenke kor heldig vi e som får ligg trygt under dyna i natt. I vinduet heng den, å lyse opp rommet,

ei stjerne så varm å så gul. Sende en tanke, en klem og litt varme,

te den som itj gler sæ te jul.»

«Te den som itj gler se til jul» ble skrevet til Kirkens bymisjons juleaksjon 2013. Den hørte jeg sist lørdag framført av små barn i Fauske kirke. Julesangen er vakker og vemodig. Og budskapet er enkelt og like aktuelt i dag.