Tiden går, år for år

Det er noe i det. Selv om man selvsagt ser seg selv i speilet fra tid til annen, skjer ikke forandringen like raskt og tydelig som hos barna.

Er det ikke underlig hvordan det kan virke som om tiden går fort eller sakte? Hvis du for eksempel står i en bilkø eller på vent i telefonen, er det ikke som om sekundene og minuttene tikker saktere framover?

Iblant er det som om tiden går kjempefort. "Tiden går fort i godt lag", har jeg sagt noen ganger.

Hvem har ikke opplevd det, allerede som barn? Plutselig var det på tide å avslutte leken og gå inn, selv om man hadde aldri så lyst til å fortsette å være ute i sommerkvelden.

Man kan også oppleve at tiden går så raskt at det egentlig er litt for lite av den. Kanskje har man en hjemmeeksamen man jobber med, eller man har litt for mye på programmet i forhold til antall timer tilgjengelig.

"Døgnet skulle hatt mer enn 24 timer" - hvem har ikke tenkt det?

Dersom det hadde vært tilfelle, er jeg sikker på at både jeg og andre hadde stappet enda mer inn på timeplanen, og vips så har man for lite timer disponibelt igjen.

Jeg får en følelse av at tiden går fortere og fortere jo eldre jeg blir. Selvsagt gjør den ikke det, men det er som om hverdagens rutiner og travelhet fører til at årene glir sammen og raser avgårde.

Flere jeg har intervjuet må tenke etter hvor gamle de er, når jeg spør dem om alder. Det vil si - bare voksne, ikke barn og unge. De yngste har full kontroll over alderen sin, gjerne på halvåret og enda mer nøyaktig.

Slik jeg husker det, var det alltid noe forlokkende med det å bli eldre. Man begynner på skolen, etter hvert på høyere klassetrinn, så kommer ungdomsskolen og man blir konfirmert.

Tiden nærmer seg for å gå videregående, bli myndig med de muligheter som følger med det, og plutselig er man på tur inn i studier eller jobb.

På et eller annet tidspunkt har dette ønsket om å bli eldre en tendens til å snu. For noen er det kanskje midt i 20-årene? Jeg har inntrykk av at mange frykter å bli 30. Deretter gruer de seg til å passere 40.

Jeg har overlevd både å bli 30 og 40, uten å ha grudd meg til overgangene. Hva er alternativet? Man kan ikke stoppe tiden.

Nei, man kan ikke stoppe tiden, men man kan stoppe opp iblant og tenke både bakover og framover.

Ikke minst kan man leve i nuet. Akkurat her og nå. Om det er på tur i skogen, på en god middag med venner eller i konfirmasjonen til yngstebarnet, slik jeg gjorde sist helg.

Hvor ble årene av? Det er viktig å sette pris på de gode stundene når de skjer, og man kan ta de fram igjen som små skatter senere.

Nå når jeg først hadde surret meg inn disse betraktningene om tiden, kom jeg til å tenke på et dikt som vi hadde om på skolen en gang. Det er Einar Økland som har skrevet det, og det lyder som følger:

Tida går, år for år
Har inga byrjing
Har ingen ende
Kan ikkje stoppe
Kan ikkje vende
Tida går som ein røyk og ein foss
Men den er ikkje komen lenger enn oss.
Tida kan ingen menneske sjå
Likevel er den her
Akkurat nå.

Nyt dagene, du får dem ikke tilbake!