Takket av etter nesten 15 år i kirka

Torsdag 21. desember. Det er tre dager igjen til jul, fire til han skal ha sin siste arbeidsdag.

Kjell Basse Lund tar imot Saltenposten i Sulitjelma kirke, i timene før et av de aller siste arrangementene har skal være med på i jobben sin.

- Når noe har vært en del av deg i... ja, det mangler vel fire måneder på bli 15 år, så kommer det jo til å bli vemodig. Det er jeg helt sikker på, sier han.

Siste arbeidsdag var 25. desember, og han var også på jobb julaften. Da ble det stående applaus til mannen som har lagt ned utallige timer både der og på den særdeles velstelte kirkegården på andre siden av Langvannet.

Lenge før han ble en kirkens ansatt var han gruvearbeider i Sulis, jobbet på Svalbard - og han reiste rundt i halvannet år med et profesjonelt orkester.

- Etter en dødsulykke i gruva var jeg sykmeldt en stund og så kom Knut Bogen, som var AOF-mann, og lurte på om jeg var interessert i å være med da de skulle starte dataopplæring i Sulis. Jeg hoppet av etter noen år, men ble senere med på noe som het ”Sulis-prosjektet” som blant annet resulterte i Nordland Taxi som den største etableringen, forteller han.

Etter en del fram og tilbake startet han deretter et bygningsfirma for seg selv som han drev i ni år inntil han fikk en oppfordring om å søke på jobben han nå har hatt i nesten 15 år.

- Det var mye tilfeldigheter, men jeg tenkte at nå har jeg jobbet og slitt lenge med dette enkeltmannsfirmaet, og både søkte og fikk jobben, sier han videre.

Men det skulle egentlig ikke bli så mye mindre jobb selv om han fikk en offentlig arbeidsgiver istedet for å være sin egen sjef.

- Her er det fast jobb på alle rød-dager, flaggdager, påske, jul, pinse... Alle periodene der folk flest har fri, er jeg på jobb. Den riktige tittelen er kirketjener, kirkegårdsarbeider, graver og renholder. I det ligger det også mye vedlikehold, sier han.

1. mai 2009 var ansettelsesdagen og første arbeidsdag var 5. mai - på hans egen bursdag.

- Jeg vet ikke riktig hva jeg hadde sett for meg på den tiden. Jeg visste at det var ting å gjøre i kirka og i forbindelse med begravelser, men ikke i detalj. Jeg begynte en mandag og dagen etter var det stabsmøte. Jeg fikk beskjed om å dra til Valnesfjord for å fikse taket på bårerommet der.

De første månedene hadde han i underkant av 200 timer mer enn jeg skulle. Han kjørte til Valnesfjord på morgenen, og tok seg av Sulis på ettermiddag og kveld. Den kirka måtte også ha tilsyn.

- Det var knallhardt, men gikk bra. Jeg likte oppgavene og det har jeg fortsatt med. Jeg liker fysisk tungt arbeid, liker å være i kirken. Da biskop-vikaren var her sist, snakket vi litt om tro. Jeg er ikke så stor på det, men sa til han at jeg ikke helt vet hva det er for meg.

- Men jeg vokste opp med at vi var i kirken når det var naturlig, enten det var begravelser, konserter eller andre ting. Vi var der fast på julaften. Når jeg kommer hit og setter meg ned så finner jeg en veldig ro, og det er godt. Han satte pris på det, sier Lund.

I ansettelsespapirene står det arbeidssted Sulitjelma, men han har aldri sagt nei til å bidra i Fauske eller Valnesfjord. Dersom jobben hadde vært på Fauske eller i Valnesfjord tror han ikke han ville søkt på den.

- Dette er min kirke. Det er den jeg er oppvokst med og det har aldri vært en annen. Nå er vi så heldige at vi har valget mellom å bruke kirken eller kapellet på kirkegården. Mange tenker nok på kirken, og jeg er en av dem, at her er jeg døpt, her ble jeg konfirmert, her har jeg giftet meg, og her blir nok også siste reise...

Han har aldri opplevd en tom kirke under begravelser, men det har vært anledninger med ganske få, og mener at uansett hva anledningen er så er det bedre med mye folk i kirka enn få.

Når han er på jobb som kirketjener i gudstjeneste, dåp, konfirmasjon eller begravelse vil han ikke at det skal handle om han. Da blir det litt som man sier om fotballdommere, at dersom du ikke legger spesielt merke til dem så gjør de nok en god jobb.

- Mitt motto er å skal man gjøre noe så skal man gjøre det ordentlig. Hvis ikke skal man helst bare la være. Når det kommer til seremonier i kirken, spesielt gravferd, det tuller man ikke med. Der må det være en verdighet. Når kisten står der så er de første folk møter veldig ofte Rune Haugberg eller meg. Da kan man ikke stå der som en tufs, sier han.

Lund mener han er flink til å lese hvordan folk har det i en slik situasjon. Om de trenger noen trøstende ord, en klem eller et godt håndtrykk - om de trenger å få være i fred eller om de har spørsmål.

- Jeg er veldig følsom selv. Den fasen der presten forteller om livet til den avdøde kan være tøff. Selv om man ikke kjente vedkommende kan man se for seg livet som har vært levd. Da er jeg av og til glad jeg kan være i bakgrunnen. Ved graven er jeg også bare tilstede.

Han har ingen problemer med å innrømme at noen seremonier har gått langt mer innpå han og vært vanskeligere enn andre.

Det kan være unge folk som har gått bort, eller det kan være tragiske omstendigheter. I slike tilfeller kan han ha det spesielt vanskelig.

Lund har mange meninger om hvordan ting bør være framover, men det viktigste er at kirken, dens besøkende, kapellet og kirkegården blir tatt like godt vare på framover som han etter beste evne har prøvd å gjøre de snart 15 siste årene, ofte godt hjulpet av Ottar Skjellhaug.

- Jeg håper man finner mulighet til å fortsatt ha noen i full jobb her. Det er er arbeid nok til det - og vel så det.

Kjell Basse Lund har i stor grad fått forme sin egen jobb gjennom de nesten 15 årene. En viktig sak for han er kirkegården i Sulis.

- Starten der var ikke bra. Det fantes vel knapt en kantklipper i Kirkelig fellesråd og det startet vi med fra dagen én. Vi startet ved porten med kantklipper rundt gjerder og port, rundt gravsteiner...

- I mange år har vi hatt hjelp av skoleungdom hver sommer. De har jobbet to og to i noen uker hver, og de har vært så dyktige at det er en fryd. Kirkegården omtales ofte i rosende ordelag og det varmer virkelig - selv for en som ikke er så god til å ta imot ros, ler han.

Det er mange som besøker kirkegården hvert år, og mange leter etter "sine". Da hjelper Kjell Basse gjerne til.

- Jeg forteller dem om historien og folk som kom fra overalt. De leter ofte etter navn og vi har både protokoller og kart fra 1920 og finner ofte fram til stedet de leter etter. Det er også slik at når jeg selv går med for eksempel kantklipperen, så ser jeg på navnene og begynner å tenke. Noen husker jeg, mens andre husker jeg kanskje bare barna til.

Han sier han har hatt et godt samarbeid med en rekke ulike prester opp gjennom årene. Ikke dårlig forhold til noen, men noen har blitt nærmere enn andre.

- Vi har vært heldige. I min tid her var først Marit Høie Sulisprest, og så kom Arnt-Håkon - vi har til og med vært på fotballkamp sammen. Jeg vil si at han er omtrent den perfekte moderne prest, sier han og utdyper:

- Den personen han er. Han utstråler varme og ro, og er litt som en stor bamse som står der, trygg og god. Han har en fabelaktig evne til å alltid velge riktige ord. Han vet også når humor kan få sin plass i kirka.

Musikk har også sin plass i kirken og Lund husker godt da de fikk storfint besøk av nylig avdøde Ole Paus.

- Vi skulle gjerne hatt enda mer musikk i kirka. Han var her under Mons Petter-festivalen et år og kom inn her, kikket på altertavle og utbrøt: Even Ulving!

- Jeg sa til han at det stemte. Det er han som har malt den. Han var fra Ylvingen og malte noen altertavler, de fleste på Helgeland men også denne.

Lund syntes det var flott å oppleve kirken "sin" som kulisse i filminnspilling til storfilmen Sulis 1907.

- Litt synd at de ikke fikk inn mer av det i filmen, men sånn er det. Jeg var sammen med dem hele dagen og hadde en kjempeopplevelse. Dette går jo langt tilbake. Jeg var med da Nils Gaup var på befaring i gamle gruver lenge før filminnspillingen. Han sa ikke så mye da, men fikk tydelig mange inntrykk, og filmen synes jeg ble veldig bra.

Han vet ikke hvem som blir hans etterfølger, men håper kirken i Sulitjelma fortsatt skal være i gode hender.

- Hvis jeg skal gi et råd til vedkommende, så er det å oppføre seg med verdighet og ta ting på alvor. Så tror jeg det er viktig å se hvor det til enhver tid trengs vedlikehold. Det er en helhet i det. Det nytter ikke at gresset er nyklipt hvis søppeldunkene er fulle. Hvor mange hundre turer jeg har tatt hjemmefra kvelden før bare for å dobbeltsjekke at alt er i orden.. Du har ansvaret for kirken og er du litt fingernem så hjelper det, sier han.

- Du må kunne møte folk og du må ha en yrkesstolthet. Det siste gjelder nå uansett hva man skal holde på med i arbeidslivet. Ting skal være ordentlig.

Mye papirarbeid er det ikke, og det som er er litt føring av hva som har skjedd og hvor mange som var tilstede.

- I år har vi hatt 12 til dåp, og det samme var det i fjor. Det er veldig gledelig. For noen år siden var det kanskje bare en eller to. Vi mål tilbake til år 2000 for at det har blitt døpt flere enn nå, og det er en positiv utvikling som gleder meg.

Når han nå blir pensjonist tror han ikke han blir sittende stille og kjede seg.

- Jeg har alltid hatt interesser i alt fra politikk til idrett - jeg er jo mye på Aspmyra - og sluttet for bare noen få år siden i Kobberløpet etter å ha vært med, i en eller annen rolle, i mer eller mindre alle år. Jeg og broder Cato var med på det aller første og jeg husker både at starten ble skutt avgårde i Sulis og målgang ved jernbanen på Fauske, sier han.

Han er fortsatt med i Sulitjelma musikkorps og vil stille på dugnad når det trengs rundt om i Sulis. Kanskje på Folkets hus?

- Det som skjer med Folkets hus nå er svært gledelig, etter mange år med en veldig uviss framtid og at det omtrent ikke kunne brukes. Planene er gode og nå kommer det også midler, blant annet fra Kulturminnefondet. Pila peker definitivt oppover, slår han fast.

Han ser også fram til for eksempel stunder med fiskestanga ved et rolig fjellvann og ser tilbake på nesten 15 gode år i jobben sin.

- Det har nok vært den jobben jeg har trivdes aller best i. Man må ha litt tiltaksvilje, men har man det så er det en kjempfin jobb. Hvis forfall først får starte så går det ikke. Man må vært i forkant, mener han.

Kirken, som er fra 1899, runder altså 125 år neste år.

Den kostet 16.000 kroner å bygge, og det er alltid noe å gjøre. For eksempel renhold, snekring og maling. Denne førjulsdagen var han spent på om han måtte gruse fram til inngangen.

- Første juledag blir siste arbeidsdag og det er fint å kunne avslutte med en høytidsdag. Når jeg da går ut etter gudstjenesten så er jeg ferdig. Det blir vemodig, men fint. På den siste skolegudstjenesten, som var denne uka, sa Arnt-Håkon Nordkil at alle måtte snu seg og si god jul til meg, og da kjente jeg det litt, innrømmer han glatt.

Den følelsen var nok ikke noe mindre etter julaften og første juledag, da et nær 15 år langt kapittel var over for Kjell Basse Lund.

Han avsluttet det til stående applaus, og med sogneprest Arnt-Håkon Nordkil sine ord:

- Det synes jeg han fortjente!