- Ta vare på naturen

Har du hørt om den store årlige hagefugletellingen som skulle gjennomføres denne helgen?

For 17 gang inviterte Bird Life Norge alle interesserte til telle hvilke fugler som besøker hagene våre. Du skal melde inn det høyeste antall av samme type fugl som er innom samtidig i løpet av en times tid.

Du kan lese om kartleggingen på www.fuglevennen.no

Ved hagefugletellingen 2023 kom det bidrag fra omtrent 10500 hager! Det ble registrert nesten en halv million fugler.

Resultatene bidrar til økt kunnskap om hva som skjer.

Gulspurven var for eksempel blant de ti vanligste hagefuglene fram til 2015. I 2023 fikk den en 15 plass og ble bare sett i hver fjerde hage.

Det ga grunn til bekymring at det ble sett færre granmeis, løvmeis og svartmeis enn før, og det skapte uro at antall kjøttmeis synker.

Jeg ble nysgjerrig på hvordan det står til i min hage og gjorde nylig en kort prøve - telling på 20 minutter av besøkende på fuglebrettet.

Resultat: 8 dompapp, 2 nøtteskriker, 2 kjøttmeis , 2 blåmeis, 1 skjære, 2 grønnfink og en liten spirrevipp som enten var en lappmeis eller granmeis. Flaggspetten bruker å være innom, men hadde nok annet å gjøre da jeg var på post. Ekornet er forresten også jevnlig på besøk, breier seg på brettet, koser seg med fuglefrø og ser ut til å ha glede av å erte fuglene.

Fuglekvitteret utenfor
stuevinduet gjør meg både glad og tankefull.

Det er litt skremmende å forsøke å lage et større bilde av endringene i natur og naturmangfold og lure på hvordan det kan bli.

Jeg fant inspirasjon i ei rykende fersk bok på nesten 500 sider av Ole Mathismoen: Jeg er dyret. Fortellinger om norsk natur.

Boka har 16 kapittel med korte klare tekster og fantastiske flotte foto. Det står en eneste setning på hver av de fire første sidene:

Denne boken er en advarsel. Og et håp. Teksten er alvoret. Bildene er håpet.

Allerede etter noen få
sider er vi langt ute i myra.

Han forklarer ( side 16) at «ei norsk myr vokser oppover med inntil 1 millimeter i året. En fem meter dyp myr er altså minst 5000 år gammel.

Det stillestående vannet i myra er nesten uten oksygen. Dermed råtner ikke torvmosen når den dør. Den blir på en måte hermetisert. Karbonet i mosen slippes ikke ut som CO2. Når myrene graves opp for å plante skog, bygge veier, hytter eller for å lage hagejord, vil oksygenet i lufta få torven til å råtne.

Da blir det gamle karbonet i torvmosen til CO2.

I norske myrer er det lagret omtrent 3500 millioner tonn CO2- omtrent det samme som Norges årlige utslipp i 66 år!

Det er beregnet at omtrent 10 prosent av Norges årlige CO2- utslipp kommer
fra ødelagte myrer. Dette er fire ganger så

mye som utslippene fra innenlandsk fly-
trafikk i Norge. Å verne og reparere myr koster veldig lite sammenlignet med å redusere flytrafikken. Og det er mye enklere!»

To rådyr var nylig på besøk i hagen. Det var hyggelig å se dem spise av busker og epletrær og forsyne seg av solsikkefrø under fuglebrettet. Det ble ekstra spennende å følge dyrene da jeg leste et avsnitt om dem på side 409 i «jeg er dyret»:

« Rådyrene i gamledager var både ettertraktet i folkemedisinen og et litt skummelt dyr å jakte på. Rådyrhjerne var velegnet mot epilepsi , ferskt rådyrblod stanset kolikk og rådyrmelk ga glatt hud. Mange trodde rådyret var selveste huldra og derfor nesten umulig å få skutt, hvis du da ikke hadde laget kuler av gammelt kirkesølv eller gned
avtrekkshånden din inn med en blanding

av ditt eget blod og flaggermushjerte».

Apropos flaggermus: visste du at de kan spise opptil 3000 mygg på en natt?

«Nesten halvparten av Norges truede arter», skriver han side 23, «lever i skog. Ett tusen trehundre og tretti ulike dyr, planter og sopp holder på å dø ut. Åtte av ti av dem liker å bo i gammel naturskog, og mange av dem klarer seg ikke uten.

De er truet fordi denne skogen hugges og fordi politikerne ikke har vernet nok gammel skog. Bare i løpet av de siste 25 årene har vi mistet 27 prosent av naturskogene våre».

Han oppsummerer ( s 25) med et hjertesukk: «Hovedproblemet vårt er at vi fortsatt oppfører oss som om naturen er uendelig , enda vi vet at det er feil».

Og det er vel så sant som det er skrevet?

Ukas spaltist er født i Oslo i 1948 og flyttet til Rognan i 1975. Han er gift, har tre døtre og fire barnebarn. Han har sluttet som barnepsykiater ved Bup Indre Salten, og er nå pensjonist og student.