Til lags åt alle...

Denne mye brukte setningen var det den kjente dikteren Ivar Andreas Aasen som førte i pennen. Til tross for at han døde i 1896 klarte han i mine ungdomsår å påvirke skolehverdagen. I negativ retning, kan jeg legge til.

Aasen er nemlig særlig kjent som opphavsmannen til nynorsk som skriftspråk. Nynorsk er ikke et skriftspråk jeg behersker i noen særlig grad. Det har jeg aldri gjort.

I tillegg til å være nynorskens far, og en pest og plage for meg i mine ungdomsskoleår, så var også Aasen en respektert dikter. Blant annet skrev han diktet «Til Lags åt alle»:

"Til lags åt alle kan ingen gjera; det er no gammalt og vil så vera. Eg tykkjer støtt at det høver best å hjelpa den som det trenger mest.

Og kor du bryggjar og kor du bakar, d’er alltid ein som det ikkje smakar. Og når den eine då gjerer rop, så ropar sidan den heile hop.

D’er mange nok som vil dommar vera og le åt alt som dei andre gjera, og lyte finna dei rundt ikring, og sjølve gjera dei ingen ting".

Det Aasen ikke visste da han trakk sine siste sukk den 23. september 1896, var at en lett overarbeidet journalist i en lokalavis skulle finne trøst i nettopp disse ordene mer enn et århundre senere.

Det hender seg at stressnivået mitt når uante høyder. Ofte tenker jeg at vi burde hatt minst 48 timer i døgnet. Aller helst burde vi vært i stand til å kunne kopiere oss selv og være på minst tre steder samtidig.

Arbeidspresset for mange er høyt, og for min egen del kjennes det innimellom ut som om alle forventer at jeg skal gjøre noe for nettopp dem, uten å vite hvor mange kanter det ropes fra.

Det er umulig å rekke over alt.

Nylig leste jeg en status på Facebook der noen skrev at det aldri skjer noe her. Det mener jeg er kategorisk feil.

Det skjer nemlig så utrolig mye i vårt dekningsområde Indre Salten. Og aller helst skulle vi nok ha skrevet om alt i Saltenposten. I alle fall det aller meste.

Men det rekker vi selvfølgelig ikke over. Dessverre er det ofte slik at arbeidsdagen ikke har mange nok timer. Og da glipper naturlig nok enkelte saker, og andre må nedprioriteres til fordel for andre.

Det er jo selvfølgelig fryktelig synd, men sånn er det.

Det hender også at enkelte lesere blir skuffet over dette, og da får vi høre det.

Noen ganger også i harde ordelag. Jeg fikk blant annet høre det så ørene flagret denne uka.

I en travel hverdag, der vi alle forsøker å gjøre så godt som vi kan, er dette til tider vondt å høre. Det var det også denne gang. Ingen har vel lyst til å få høre at de er utilstrekkelig i jobben sin?

Men til de som fortviler, så kan jeg kan love at det ikke er uvilje det står på. Vi gjør så godt vi kan, alle mann (og kvinner).

Får vi gode tips i tide, så forsøker vi alltid å sende noen fra redaksjonen. Likevel er det ikke alltid at kabalen går opp. Noen ganger skjer det for mye på samme tid, og innimellom blir også journalister syke når det passer som minst.

Men det er når vi mottar klager på noe vi ikke fikk skrevet om, at jeg utrolig nok finner trøst i ordene som jeg forestiller meg at Aasen skrev med fyllepenn i det dunkle lyset fra en parafinlampe:

- Til lags åt alle kan ingen gjera.