Deadline med sykt barn

Alle som har, eller har hatt små barn, vet at disse småtfolkene omtrent er som magneter på virus og bakterier, og mine er intet unntak.

Da jeg og min mann fikk to kjærlighetsbarn på rappen, var vi nok ikke forberedt på hvor heftig småbarnsperioden kunne bli. Selv om vi riktignok har fem barn til sammen, så er det noe med at hukommelsen helst lagrer de hyggelige tingene først.

Jeg kan vagt huske at da mine to eldste (som i dag er 17 og 22) kom i skolealder, gav jeg meg selv et klapp på skulderen og tenkte at min innsats for befolkningsøkningen var over. Men så er det jo noe med det da, når man er i et nytt forhold, og han hadde en og jeg hadde to, og alle disse var så store at de ordnet mye sjøl.

Vi tok ingen sjanser på at den biologiske klokka skulle tikke fra oss. Det ble først en gutt i 2015, og så kom den andre i 2016, litt kjappere enn vi egentlig hadde tenkt. Vi skulle gifte oss i september, og bryllupet stod på Sicilia. Gjester var inviterte, billetter booket, brudekjole kjøpt inn. Et raskt regnestykke viste at bryllupet ville finne sted i uke 29. Uke 30 er siste uka man får fly uten legeerklæring, så vi krysset fingrene for at bryllupet ville finne sted selv om det ville være helt i grenseland.

Den 4. september gav vi våre ja, i en helt eventyrlig slottshage på Sicilia. Det var tretti varme, svetten rant på alle, inkludert bruden med stor mage. Det gjaldt å holde seg under kald luft fra air condition helt til musikken startet, og den svært hormonelle bruden gråt så tårene rant under innmarsjen.

Vi ble gift, og i ringene våre er det blant annet inngravert -Til Dovre faller!, noe vi syntes var et passende tidsperspektiv for vårt ekteskap.

På tur hjem fra Sicilia kikket flyselskapet tvilende på meg da jeg skulle sjekke inn. De lurte på når jeg hadde termin. Jeg kom meg med flyet med et nødskrik, selskapet var åpenbart ikke begeistret for at jeg ikke hadde legeerklæring selv om jeg fortsatt «bare» var i uke 29.

Yngstemann Mikkel ble født i desember, han kom i rekordfart og jeg husker at jordmor kom ut i ambulansen og sa at jeg kunne velge om jeg ville føde han i ambulansen eller inne i akuttmottaket. Vi ville nemlig ikke rekke fram til fødeavdelingen. Jeg var på det tidspunktet selv ansatt i sykehuset, så jeg bare svarte at det var helt uaktuelt, de fikk løpe med senga. Som sagt så gjort, mellom pressriene løp sykehuspersonellet med senga gjennom akuttmottaket, og heiv seg i nærmeste heis. Vi rakk akkurat å komme innenfor døra på et rom før han var ute.

Om ikke annet var det i det minste en fordel med to tette svangerskap, de andre fødslene hadde tatt en hel evighet.

Siden da har dagene gått i ett. Kolikk og våkenetter. En nyfødt, en ekstremt aktiv ettåring, en elleveåring, ei på tretten og en russegutt. Kontrastene var store og utfordringene mange i starten, vi gjorde så godt vi kunne med å ta en ball av gangen. Etterhvert som tida har gått ventet vi på at den verste sykdomsperioden skulle være over. Men månedene gikk, og våre to minste gutter var alltid mer syk og lengre syk enn andre barn på samme alder.

I februar og desember 2019 fikk vi svar på hvorfor barna var så mye syk: Begge to har fått påvist medfødt immunsvikt, såkalt MBL-mangel. De mangler førstelinjeforsvaret i immunforsvaret sitt. Nå skriver vi mars 2020, og Filip (4) har vokst seg sterkere og er sjeldent syk. Mikkel (3) har derimot hatt en hard høst og vinter.

Så er det det da, å skulle skrive kreativt på kommando, når man samtidig er mamma og har en gutt som er møkk lei av å bare være innendørs.

- Mamma, æ vil ut og læk.

Jeg har distrahert han lenge med å leke gjemsel og skummel dinosaur, og ved hjelp av tante og mormor får jeg litt fred til å fullføre det som blir dagens siste arbeidsoppgave: Å skrive et synspunkt som må være ferdig før deadline. Jeg innser at dette er alt jeg rekker i dag, fra nå av er det mammajobben som gjelder.