Suksessforfatteren mistet hukommelsen og ordene

Forfatteren sitter i sofaen med strikketøyet i fanget og lar blikket gå ut av vinduet, mot fjorden og vinterlandskapet i svart hvitt. Så forteller hun rolig og åpent om kramper, trøtthet, hukommelsestap og nyrestein.

2017 og 2018 har vært tøffe år for Trine Angelsen. Det hele skyldtes en hormonsykdom med det vanskelige navnet hyperparatyreoidisme.

Hun har slitt med migrene i mange år. Etter hvert fikk hun riktig medisin, men var fortsatt sliten. Hverken hun eller fastlegen forsto hva som var galt, og det ble tatt flere blodprøver.

- Da oppdaget vi at kalsiumnivået mitt steg. Vi begynte å måle det én gang i måneden fra tidlig i 2017, forteller hun.

Så begynte hun å få kramper, både når hun satt i ro og når hun skulle sove på natta. De kunne komme plutselig, både i rygg, armer og ben, og en natt telte hun 80 anfall totalt.

Hun var forferdelig trøtt, og kunne sovne midt på dagen, selv om hun hadde sovet 14 timer på natta.

- Det verste var da jeg begynte å miste hukommelsen. Jeg måtte ha post it-lapper over alt, men etter hvert begynte jeg å miste ordene også. Når jeg skrev, kunne jeg glemme vanlige ord som dør og kopp, forklarer forfatteren.

Det førte til at hun kunne skrive det samme flere ganger etter hverandre, og hun fikk store problemer med bokskrivingen.

- Da jeg fortalte det til legen, og vi undersøkte litt rundt, fant vi ut at det er et av symptomene sykdommen har. Jeg fikk også nyrestein, og kunne få anfall fire ganger i uka. Tre ganger måtte jeg inn på sykehuset, sier hun.

Det som skjer er rett og slett at kalsium fra skjelettet skilles ut i blodet. Dersom nivået blir for høyt, kan hjertet stoppe.

Trine måtte ta bentetthetsprøve og røntgen på sykehuset for å finne ut om hun begynte å bli benskjør.

- Siden jeg har skoliose, det vil si skjev rygg, så er det en dårlig kombinasjon, forklarer hun.

Det ble mange turer til sykehuset, venting på nye timer, og resultater av prøver.

- Jeg hadde gjerne med meg et ark til sykehuset der det stod hvor jeg skulle og hvorfor, men det oppsto likevel mange ekle situasjoner fordi jeg ikke husket.

En annen følge av sykdommen, var at en av biskjoldbruskkjertlene hennes var blitt ganske stor. Tidlig på sommeren 2018 skulle hun derfor operere den bort.

Etter operasjonen har hun sakte men sikkert blitt i bedre form, men det har tatt lang tid å bygge seg opp igjen.

- Jeg var forferdelig sliten og utmattet etter alt som har vært. Jeg burde sikkert ha vært sykmeldt, men jobbet så mye som jeg klarte underveis, forteller Angelsen.

52-åringen var til tider redd for at hun ikke skulle få hjelp, eller for at de ikke skulle finne ut hva som var galt.

- Kom jeg til å få et normalt liv igjen? Jeg var også redd for at jeg ikke skulle komme tilbake dit at jeg klarte å ha det gøy. Alt jeg syntes var artig før, ble bare et ork.

Før hun ble syk, hadde hun egentlig hatt altfor mye på programmet.

- Jeg visste ikke hvordan jeg skulle roe ned. Det var som en karusell som jeg ikke kom meg av.

Tidligere arbeidet forfatteren både sent og tidlig med bøkene sine. Mens hun var syk, måtte hun bruke de periodene hun var våken til å skrive.

- Det handlet om å komme seg gjennom dagen, og jeg jobbet med bøkene setning for setning, kapittel for kapittel. Folkene på forlaget har vært veldig forståelsesfulle, synes hun.

I år kommer det bare ut fire bøker, i stedet for seks.

Vanligvis har hun brukt to måneder på å gjøre ferdig en bok i Breidablikk-serien, men nå klarer hun det kanskje innen tre. I 2020 håper hun å være tilbake i full drift slik at det kan komme ut seks bøker.

Hun synes det er vanskelig å kjenne sin egen begrensning. Dersom hun våkner med hodepine og ikke føler seg opplagt, blir det en rolig dag. Er hun i fin form, blir det kanskje et besøk hos hesten eller en rusletur i skogen. Turmulighetene ligger bokstavelig talt rett utenfor døra.

- Dersom jeg gjør for mye en dag, er det som om jeg tar ti steg tilbake og må starte på nytt. Jeg har lyst til å gjøre masse, men må velge én ting i tillegg til skrivingen, sier hun.

Notatblokka har hun med overalt uansett, slik at hun kan notere ideene når de dukker opp.

Når Saltenposten kommer på besøk, har Trine hatt flere gode dager, og er kjempefornøyd med det.

- Jeg føler at jeg begynner å komme tilbake til det normale, det tar bare litt tid.

Samtidig som hun må ta det med ro, sørger hun for å gjøre ting som gjør henne glad. Som strikking, være hos hesten eller gå tur.

- Vanligvis tenker jeg bok hele tiden, men ikke når jeg er i stallen. Jeg må jo dikte hva som skal skje framover, samtidig som jeg skriver, forklarer hun.

I 2002 debuterte hun med serien Havets datter. Senere kom serien Thea, deretter Hverdagsengler, og nå er hun godt inne i sin fjerde serie. Hittil har hun gitt ut godt over 100 bøker, og i bokhyllene i underetasjen står de på rekke og rad.

- Jeg har dager innimellom da jeg blir lei, og lurer på hvorfor jeg gjør dette. Så tar jeg en dag fri, og får kanskje noen gode ideer, og da er jeg i gang igjen. Da tenker jeg at jeg er veldig glad for å ha denne jobben, smiler hun.

Fram til nå er det kommet ut 21 bøker i Breidablikk-serien. Opplaget til og med bok nummer 22, er på nesten 1,5 millioner bøker.

Serien er ikke over med det første, og det blir nok ikke den siste hun skriver heller.

- Jeg tenkte her om dagen at jeg må jo finne på noe nytt etter Breidablikk. Det var en god følelse. Så det blir nok noe mer etter hvert, og jeg har allerede en liten plan i bakhodet, sier hun hemmelighetsfullt.

Egentlig hadde hun ikke tenkt å skrive noe i sosiale medier om sykdommen og hvorfor bøkene kommer sjeldnere i år, men etter at hun fikk noen private meldinger om det, valgte hun å fortelle på Facebook og nå i lokalavisen.

- Jeg tenkte at det var greit å forklare, sier hun.

Samtidig er hun redd for hva folk tenker om henne. Dersom hun legger ut et bilde av seg selv og hesten, betyr det ikke at hun er i storform. Kanskje har hun bare vært innom der i to minutter.

- Jeg prøver å si til meg selv at jeg ikke skal tenke på hva andre synes, for da blir jeg aldri bra igjen.

Tidlig i 2017 innså hun at hun ikke hadde nok energi eller styrke til å ri, og lånte derfor bort hesten Melle til Stall Elverhøy i Valnesfjord.

- Det var et tøft valg. Jeg klarte ikke å dra for å besøke henne på flere måneder, fordi jeg var redd for å begynne å gråte og skjemme meg ut, innrømmer Trine.

Før sommeren 2018 hentet hun hesten tilbake, og nå står den like i nærheten. Hun trenger ikke å dra dit hver dag, fordi de som eier gården tar seg av den når hun ikke er der.

Dette er ikke første gang forfatteren blir vippet kraftig av pinnen. I september 2008 falt hun av den hesten hun hadde da, og ble alvorlig skadet. I to dager lå hun i koma, flere ribbein var brukket og den ene lungen var punktert.

- Jeg har tenkt mange ganger på at jeg er glad for at jeg hadde hjelm på. Jeg bruker jo alltid det, men tenk om jeg ikke hadde hatt det, sier hun tankefullt.

Da hun var i MR-røntgen på grunn av migrenen, ble det oppdaget blodansamlinger i hjernen som trolig oppsto i forbindelse med rideulykken. Om det er en årsak til migrenen hun har hatt, har de ikke fått klarhet i.

Trine Angelsen har mye godt å si om fastlegen sin, Vegard Hansen.

- Jeg kan ikke få berømmet ham nok. Han har vært helt fantastisk, og har stått på for at vi skulle finne ut hva som feilet meg.

Nå håper hun at 2019 skal bli langt bedre enn de to foregående årene.

- Heretter satser jeg på å være frisk og rask, skrive bøker og ri hest. Nå er det et nytt år med nye muligheter, slår hun fast.