Stolte foreldre

Neste fredag, den 12. mars, det vil si om seks dager, skal datteren vår ha doktorgrad-
disputas ved NTNU. Hvis det lunefulle korona-
monster ikke utsetter det igjen.

Som den yngste noensinne ved NTNUs Institutt for samfunnsforskning, leverte hun avhandlingen sin dagen etter hun fylte 27 år, 9. oktober 2020.

Foreldrene er stolte! Alle foreldrene er vel stolte av barna sine. Min bedre halvdel og jeg er ikke noe unntak.

Når jeg ønsker å erte min penere halvdel, dersom det passer i sosiale situasjoner, sier jeg at «kona mi påstår at vi har to barn»!

Dette fordi når hun snakker om våre barn, drevet av morsinstinkt – antar jeg, sier hun veldig ofte: - Mine barn!

Selv om jeg selvfølgelig ikke tviler på det! Men, nok om det!

Jeg tviler ikke, fordi vår førstefødte gjør akkurat samme feil som jeg gjorde. Han skal finne på apestreker for å få andre til å flire – koste hva det koste vil. Han yter ikke fullt ut det han er kapabel til.

Nei, han strekker seg bare så langt at det er nok til å klare utfordringer. Ikke mer. Heller ikke
mindre.

Hans motivasjon er å bestå. Hva det er snakk om, spiller ingen rolle. Da han ble dimittert fra militære fikk han et diplom. Der sto det at han har gjennomgått en av de psykisk og fysisk mest krevende førstegangs-tjenester i hele den kongelige hæren.

Gjennom hans skoletid, førstegangs-
tjeneste og Universitetet … er det ett ord forfølger ham: «Underyter».

Og at han besto alle prøvene, testene og utfordringene. Men også at han kunne gjøre det enda bedre.

Samme lefsa var på Universitet. Seks år, alle eksamener er bestått i tide, ikke ett eneste år har han mistet. Og hva valgte han for eksempel til bachelor-oppgaven:

Plassering av øl gjennom sosiale media – fordi han liker øl!

Nå jobber han ved UiT. Rekrutterer studenter til Universitet og gjør en god jobb. Antall studenter ved UiT øker.

Foreldrene er stolte av hvordan han klarer seg i samfunnet og i livet.For hun andrefødte har jeg
heller ikke noe tvil om opprinnelse. Ansiktet hennes er helt lik pappa sitt, bare med (heldigvis) kvinnelig fasong. Til forskjell fra storebror, yter hun alt.

Maksimal ytelse er det som gjelder. Det faktum at hun er den yngste doktorand, jekker foreldrene flere trinn oppover og fyller oss med stolthet og glede.

Jeg kunne skrive mye om henne, men det ene ovennevnte faktumet, som kommer som kirsebær på toppen av en deilig sjokoladekrem, sier nok om henne.

Det er de to som står for sine bragder, det er utelukkende deres fortjeneste.

Vi, som foreldre, er enda mer fornøyd med deres andre egenskaper. Det er blant annet deres upåklagelige sans for hva som er riktig og galt.

Der ligger vel vår største fortjeneste.

Derfor er vi mest stolt over akkurat det. I dagens samfunn, med så mange utfordringer blir det deres beste egenskaper, uansett hvilken skolevei hadde de valgt.

Jeg er klar over at det jeg skriver kan bli oppfattet som misbruk av redaktørens godvilje og spalteplass.

Samtidig, i disse stakkarslige koronatider synes jeg det er viktig med noen gode nyheter. Som for eksempe den at en til fauskeværing skal oppnå Ph.d grad i samfunnskonomi, og kommer til å representere vårt lille samfunn både i det ganske land og i den store verden.

Vi som foreldre har gjort det vi kunne, for at den representasjonen blir utført på best
mulig måte.

Vi skal heller ikke utelukke, og gjerne innrømme, at det gode miljøet disse to vokste opp i vår kommune har satt gode predisposisjoner for riktig utvikling av gode egenskaper.

Vi takker for det!