Selve definisjonen på en hederskar

For drøyt to uker siden gikk redaktør i Saltenposten, Frank Øvrewall og kona Kari Vold Jensen ut på Facebook med nyheten om at han er rammet av Alzheimers sykdom.

Det var en nyhet som flere av oss som står Frank nært hadde fryktet lenge. For det er ingen tvil om at det hadde skjedd noe med redaktøren vår de siste årene.

I veldig mange situasjoner var det klart at han ikke klarte å huske like godt som han gjorde før.

Det var noe som ikke stemte.

Når det nå er klart hva som var og er galt, er det lett å ha et svar på disse situasjonene. Også på hva man skulle gjort for å gjøre det bedre.

Man skulle sagt fra, man skulle vært mer frampå for å få svar. Men vi var mer opptatt av å holde hverdagen gående i avisen.

Det innebar å svare fire ganger på et spørsmål der det tidligere var bare ett. Det betød at man måtte ta flere avgjørelser selv. Men det handlet ikke om å spørre hva som egentlig var galt.

Den fantastiske åpenheten som Frank og Kari nå viser om en sykdom som overhodet ikke trenger å ties om, er intet annet enn enormt prisverdig. De går foran med et eksempel som det slett ikke er alle som hadde greid eller ønsket.

Men som Frank selv sier det, når vi bruker hele vår tilværelse på å få andre til å fortelle sine historier, så skulle det nesten bare mangle at ikke han forteller sin.

Uansett er det symptomatisk for mannen som har vært min sjef, og en god venn siden jeg gikk inn dørene på Saltenposten tilbake i 2007. For det har aldri skortet på mot eller vilje til å hanskes med vanskelige tema hos Frank Øvrewall.

Det finnes uendelig mange historier om hans storsinn, gode humør, og evne til å ordne opp i alt som var galt.

Og han er helt tydelig en mann som ikke er redd for å ta sjanser.

Grunnen til at jeg sier det, er at jeg skylder Frank så godt som alt jeg har i livet mitt i dag.
Han tok sjansen på meg, etter at jeg hadde levert hele ÉN frilansartikkel om to brødre på tur til Belgia for å se på Formel 1.

Jeg fikk skryt for den, og to uker senere var jeg ansatt i Saltenposten. Jeg tror ikke han har angret seg. Det har i hvert fall ikke jeg.

Jeg har hatt mine livs største opp- og nedturer sammen med Frank.

Han tok over telefonen for meg da noen kjeftet meg opp for at jeg gjorde jobben min. Han gjorde sin, og satte skapet akkurat der det skulle være. Det ga meg mot til å fortsette i jobben, som strengt tatt var litt skummel akkurat da.

Han sendte meg i formannskapsmøtet hvor jeg traff min bedre halvdel, og han var fremst i gratulasjonsrekken da vi giftet oss i Fauske kirke.

Da min verden kollapset rundt meg da jeg fikk vite at min bror hadde valgt å forlate denne verden, var det Frank som holdt rundt meg da jeg trengte det som mest.

Frank kunne og kan fremdeles sitt fag, men det er først og fremst det enorme hjertet og hans medmenneskelighet jeg er stolt av å ha fått oppleve i alle disse årene.

Nå skal vi ut på hver vår reise i tida som kommer, og det er ingen som vet hverken veien eller føret ennå. Men der jeg har vært redd for å kjøre ut i vinterstormer eller tåke tidligere, kunne jeg alltid trøste meg med en telefon til Frank.

Han er ikke på kontoret og passer på meg hver dag lenger, men det jeg har lært av Frank, skal jeg alltid ha med meg.

Mye om jobb, men aller mest om å være menneske.

En ekte hederskar.