Savnet: Hjertespråket

Jeg er av den typen same som har vokst opp med mange samiske tradisjoner i familien, gikk med kommager og skinnlue om vinteren da jeg var ute og lekte i snøen som lita, vi hadde neverkopper og blodpannekaker og annet stort og smått. Aldri tenkte vel jeg på om det var samisk eller ikke. Det var bare sånn vi var i vår familie. Ganske likt mange andre nordnorske familier.

Vi har brukt en del ord som dalke og sjettika og solle lolle bane, som antakelig har en opprinnelse som ikke er i det norske språket. Men resten av språket har vi i min familie de siste 2-3 generasjonene aldri eid. Forklaringen er enkel og hjerteknusende.

1.juni overleverte Sannhets- og forsoningskommisjonen sin rapport til Stortinget.

Kommisjonen ble oppnevnt i 2018 for å "gjøre en historisk kartlegging som beskriver norske myndigheters politikk og virksomhet overfor samer og kvener/norskfinner både lokalt, regionalt og nasjonalt". Videre ville de undersøke virkningene av fornorskingspolitikken og se på hvordan fornorskingspolitikken har påvirket majoritetsbefolkningens syn på samer, kvener/norskfinner og undersøke betydninga av fornorskinga frem til i dag. For så å "foreslå tiltak som bidrar til videre forsoning."

Kjempebra! All ære til Norge for å forsøke å bøte på den skaden som er gjort gjennom altfor mange år med undertrykking og ran av den samiske befolkningen.

Jeg har vokst opp uten språket mitt. Hjertespråket. Uten flere av kulturbærerne og tradisjoner som min familie har mistet på veien. I min familie var det forenklet sett slik at språket forsvant da min oldefar Johan ble lært opp av sine foreldre Henrik og Ane til å snakke norsk. Det var et krav fra den norske staten for at han skulle få lov til å eie jord. Min bestemor Esther, Johan sin datter, fortalte meg mens hun levde at hun godt husker at de snakket samisk som heimespråk. Hun forsto mye men snakket ikke samisk selv. Det var også perioder i livet hennes at hun regelrett avfeide sin egen samiskhet, og så dypt går det at den dag i dag har vi medlemmer av familien som blir illsint når vi snakker om familien som samisk. Den skammen er tillært, vennlig hilsen fornorskingen.

Denne uken fikk vi også en pressemelding til redaksjonen, om at det er startet et forskningsprosjekt for å sikre kvaliteten på de pedagogiske tilbudene også for de samiske barna i Norge, knyttet til de tre offisielle samiske språkene i landet vårt. Kjempebra.

Jeg synes det er bra at det gjøres tiltak for å bøte på den uretten som har skjedd med loven i hånd. Men hva hjelper det?

Det hjelper i svært liten grad meg, eller andre i samme situasjon som meg. Språk er en svært viktig kulturbærer og noe som skaper sterke bånd mellom folk. Jeg snakket ikke samisk. Jeg har forsøkt flere ganger å lære meg det. Sist da landet stengte ned under pandemien, og jeg meldte meg på en verdensomspennende kurs på nett med en dyktig svensksamisk språklærer. Dessverre ble akkurat det kurset for komplisert for meg, da det tilsynelatende var myntet på de med en lingvistisk utdannelse e.l. Jeg har også tidligere forsøkt. Tilbake i 2000 da jeg nylig hadde meldt meg inn i manntallet i min voksende bevissthet rundt min samiske arv. Da var det øvrige studier som kom i veien. Men kanskje jeg ikke ville det nok?

Jeg ville det for mye! Det ble for stort og jeg klarte ikke med det ved siden av øvrige studier. Forstå det den som vil. Mine søsken som er født i 1990 og -95 fikk begge tilbud om å lære samisk i grunnskolen. Det var ikke mulig da jeg var så gammel. Broren min bor nå i Guovdageaidnu/Kautokeino hvor han studerer og jobber med samisk politikk, mens han lærer seg språk. Både min søster og jeg har skaffet oss gákti/kofte. Vi gjør alle det vi kan for å forsøke å ta tilbake vår kultur, litt etter litt.

Jeg har et enormt savn etter å være en del av den samisktalende befolkningen. Daglig ser jeg venner og bekjente poste på Facebook på samisk, og jeg ønsker så inderlig at jeg kunne forstå hva de deler. Jeg kan noen ord og jeg bruker dem så ofte jeg kan. Og jeg har bestemt meg at jeg skal lære meg språket mitt, i overskuelig fremtid. Min datter som skal begynne i barnehage til høsten, har også rett til samisk tilrettelegging allerede der. Jeg har en drøm om at hun skal få vokse opp og eie språket vårt, og da må jeg også endelig lære meg det. Nå er det større enn bare meg. Drømmen lever. Pappaen hennes og jeg har meldt oss på et pitesamisk kurs i Saltdal. Det gleder jeg meg veldig til å delta på.

Håpet for mange er at Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport skal gi muligheten for at flere slike tiltak og anledninger for å ta tilbake hjertespråket og kulturen vår blir tilgjengelig. Vi trenger den hjelpen vi kan få. Urett begått gjennom hundrevis av år blir vanskelig å rette opp i en håndvending. Giitu. Takk.