Pleier smittede i Samoa under meslingeepidemi

Norges nye operative innsatsteam mot kriser ble etablert i kjølvannet av Ebola-epidemien. Håvard og resten av teamet på totalt tjue stykker fikk 48 timers varsel fra de ble forespurt til de fløy mot den lille øya i Stillehavet de bare så vidt hadde hørt om tidligere.

Frem til da hadde epidemien krevd 32 liv, hvorav de fleste var barn under fire år. Over to tusen var smittet, og State of emergency var blitt innført på øya i slutten av november.

-Oppdraget vårt er å gjenopprette drift i hovedstadens sykehus, som ved oppstart var kraftig overbelastet på grunn av av meslingeepidemien, forteller Håvard.

Seksti helsearbeidere fra hele landet har i to år hatt øvelser, trent, gått kurs og hatt samlinger. I januar 2018 ble alle teammedlemmene sertifiserte til å rykke ut til bistandsoppdrag ved behov.

-Teamet vårt består av anestesilege, barnelege, barnesykepleier, jordmor, anestesisykepleiere, sykepleiere, paramedics, spesialist i infeksjonssykdommer, logistikere, IT-spesialist, sikkerhetsansvarlig og teamleder, sier Håvard som selv både er utdannet til sykepleier og paramedic. Han synes det er kjekt å kunne fylle flere roller, og det er også praktisk for de andre dersom teammedlemmer kan bistå på flere områder ved behov.

29. november kom den første meldingen om at det var behov for hjelp på Samoa. Et familieråd og to dager senere pakket Håvard kofferten for å tilbringe julemåneden på en liten øy i stillehavet, mens samboer Ida Helene og sønnene Jonatan (15) og Theodor (14) må holde fortet på Rognan.

- Det er selvsagt trist å forlate familien, men de har nå gitt sin velsignelse til at jeg tok oppdraget. Jeg føler meg privilegert som har fått mulighet til å være med på dette historisk første oppdraget, og er utrolig takknemlig for at familien er enige i prioriteringen. Jeg håper de ser at jeg er med på å utgjøre en forskjell for et folk som er i krise, sier han.

Lange dager

Det er tretten timers tidsforskjell, og vi snakker sammen på Facetime. I Norge er det tidlig morgen, i Samoa er det sent. Håvard har hatt en lang dag og er i ferd med å ta kveld.

- Vi bor over en restaurant. Det er en del støy her, men vi har ørepropper og er dessuten utslitte når vi endelig finner senga, så vi sover godt, smiler han og viser meg rundt med kameraet på telefonen. Internettlinja er overraskende bra og musikken dunker godt i bakgrunnen.

Håvard forteller om travle dager. Nordmennene står tidlig opp og kommer sent hjem, og det er lite sol og dagslys å spore inne på sykehuset. Det er dessuten krevende å sette seg inn i et helt annet sykehussystem.

-På avdelingen er naturlig nok litt språkbarrierer. Det er også helt andre rutiner enn det vi har vært vant med. Medisinene har ofte synonympreparater vi aldri har hørt om, så det er veldig mye nytt og vi jobber på høygir hele dagen, forteller han videre.

I tillegg til alle disse rent praktiske utfordringene er det også en fryktelig tung psykisk påkjenning å være midt oppi en krisesituasjon.

-Her om dagen var det en far som mistet tre av sine fem barn, sier Håvard stille.

-Det gjør noe med en å være vitne til noe slikt.

Håvard og teammedlemmene har ikke noe med selve vaksinasjonsprogrammet å gjøre, men de behandler de barna som er smittet og syke.

-Det er hjerteskjærende sterke scener med de minste som er så små og forsvarsløse. Men det hjelper å vite at man utgjør en forskjell og at vi kan hjelpe lokalsamfunnet, som består av 200 000 innbyggere.

Terskelen for å be om psykisk oppfølging er lav, og teammedlemmene snakker mye med hverandre etter tøffe hendelser. Mange av teammedlemmene har utdanning fra kollegastøtteordningen og det kommer også veldig godt med.

- Alle i teamet er helsepersonell og har erfaring på godt og vondt, men det er klart det er tøft å være her og se så mange alvorlig syke små barn.

Pålagt debrief

Når kriseteamet reiser hjem i starten av januar må alle teammedlemmene gjennom en pålagt debrief, og de må dessuten testes for multiresistente bakterier.

-Normalt er vi trent til å rykke inn i et land og opprette egen klinikk. Meningen er at vi skal ha med oss alt av utstyr og medisiner slik at vi ikke skal være en belastning for samfunnet der vi befinner oss, forteller Håvard.

Slik er det imidlertid ikke denne gangen.

-Dette oppdraget kom veldig brått på, vi skulle inn i sykehuset og bistå med vår kompetanse og personell der. Epidemien har tatt knekken på bemanningen lokalt, de var helt utslitte av å jobbe med stadig flere syke.

Håvard er ikke i tvil om at det var riktig å si ja til oppdraget. Han synes det var ekstra viktig å stille fordi det er mest barn som er rammet av epidemien.

Situasjonen må avklares

-Vi skal hjem rundt 4. januar, men situasjonen må først bli avklart.

-Det er mye vaksinemotstand og fornektelse her så det tar tid å få oversikt. Det tar to uker fra vaksine til man ser effekten av den, så vi må se det an litt før vi vet noe mer konkret.

Hvis epidemien eskalerer må teamet være der lengre.

I følge Håvard er Samoanerne et flott folkeslag som har tatt vel imot helsearbeiderne, og de er ved godt mot med tanke på hva mange av dem har vært gjennom.

- De innfødte er også veldig religiøse, de tror sterkt på Gud, og Guds vilje. Akkurat det er en utfordring for oss, for i mange tilfeller får vi vite om sykdom langt inn i forløpet nettopp fordi de helst vil overlate skjebnen til Gud. Da er det tøft å vite at dersom barna hadde fått meslingevaksine så hadde dette aldri skjedd, sier Håvard.

Kriseteamet er statlig driftet, og det er viktig at teammedlemmene sjøl holder seg friske. Helsesøsteren i bygda kan nok gå god for at Håvard med stor sannsynlighet er Saltdals mest vaksinerte mann.

-Jeg er fullvaksinert, for å si det slik, sier han og smiler.

Teammedlemmene har hatt det travelt. Allerede første dag fikk de gjennomført fem operasjoner og jordmor tok i mot tre nyfødte barn.

Lille julaften hadde antall døde gått opp fra 32 til 72, og antall smittede fra 2000 til 7500. Men, det er allikevel nedgang og kriseteamet håper nå at epidemien er på retur.

-Situasjonen overvåkes nøye av WHO (World Health Organisation), sier Håvard.

-Selv om jeg savner familie, venner og mine barn mye, er dette en svært meningsfull juletid for meg, og jeg kan ikke få rost Ida nok som i denne tida har gjort alt av juleforberedelser på egen hånd, avslutter Håvard.

Håvard Jansen er en av tre ansatte i Nordlandssykehuset som befinner seg på Samoa. Les mer her.