På vårbesøk hos Norges nasjonalfugl

Det var bare å pakke fotosekken å gi seg i vei i et forsøk på å oppspore denne tapre og stilige sjarmøren og vanntilbederen…

En «brukbar værdag» la jeg i vei på leting etter vår stærstore og «smokingkledde» nasjonalfugl fossekallen. Kåringen skjedde under en lytteravstemning i NRK 1963.

Fremdeles er elva jeg oppsøker langt fra isfri, men langs enkelte partier med egnede «fossekallstrømmer» har isen for det meste løsnet, så muligheten for iallfall å få et glimt av vår fantastiske og travle nasjonalist burde være til stede.

Vi kan i hvert fall slå fast at fossekallen
hekker og lever i et naturmiljø som er så norsk som det vel kan bli; vassdrag i skog og på fjellet nær fosser og stryk med veltilpassede sitteplass-steiner, er dens domener.

Nok ikke uten grunn at valget av vår nasjonalfugl falt på fossekallen.

For å komme ned til ønsket område av elva må jeg ned ei bratt skråning. Her blir jeg «tatt imot» av ingen ringere enn Nordlands så utrolig vakre fylkesblomt rødsildren. Den riktig nyter tilværelsen her.

Og det samme gjør også flere digre humler, som ivrig flyr fra blomst til blomst for å få i seg rødsildrens fristende nektar.

Jeg får meg iallfall riktig en go’stund i skråningen, før jeg tar meg ned til elva.

Det er, for å si det litt humørfylt, bare
trekkspillet som mangler, så jeg kunne
dratt opp min sjølkomponerte swinglåt
Rødsildren. Som for øvrig er tilegnet Nordland og hadde sin urpremiere på de populære Bertnesdagan i 1992, og som fortsatt tralles og spilles rundt omkring.

Bare litt svak «sjoing» fra elvestrømmen er alt jeg registrerer. Nei, vent litt, på andre siden av elva observerer jeg sannelig ei linerle som kommer trippende langs iskanten. Den er for meg årets første…

Så når plutselig et skarpt og kort «tsirrp» ørene mine, og som troll av eske skyter en vakker fossekall opp fra elvestrømmen med en matbit i nebbet, som den dasker mot isen.

Fossekallens næring er vanninsekter og snadderkosten er larver av både døgn-vår- og steinfluer. Noen småkryp og småfisk står også på matseddelen, og den opererer på grunt vann.

Den er også som regel under vann bare noen sekunder om gangen.

Kjønnene er så godt som like, hannen veier rundt 65 gram, hunnen litt mindre. En noe pussig egenskap hos fossekallen er at den har hvit blinkhinne (hvitt øyelokk), og blinkingen foregår i høyt tempo.

Jeg kan iallfall av egen erfaring fortelle at for fotografen som ønsker å se sitt fotoskudd av fossekall med «hvite øyne», ja, han skal være utstyrt både med stor tålmodighet og nok også en stor porsjon flaks og selvfølgelig ha meget kort eksponeringstid på kameraet. Men det er mulig å få det til...

Fossekallen «min» ute i elva, har riktig funnet seg en «paradisåpning» i isen. Den dykker og svømmer i overflaten i ett sett, og ser ut til riktig å stortrives med tilværelsen denne flotte maidagen.

Når den svømmer slik i overflaten er det beina den bruker. Men det er også tydelig at krabaten har meg under oppsikt, og holder kontroll på inntrengeren der borte på elvebredden.

I riktig gamle tider trodde man at fossekallen var en utsending fra tussene som huserte under jorden, og som ofte hadde sine innganger i fosser og stryk. Det var derfor viktig at man ikke ble værende lenge på steder hvor fossekallen holdt til.

Det vil ende med at de fredelige tussene ble harme, noe som kunne medføre at de uheldige ville få et ulykkelig liv.

Det heter seg også at fossekallen ble brukt som hestemedisin. Den ble fanget og tatt livet av, så tørket, brent og pulverisert. Dette skulle hindre hestene mot kolikk og forstoppelse.

Fossekallen har ellers fra gammelt av hatt et nært og godt forhold til mennesket. Vi har både undret oss over den stilige fuglen og vi har beundret den, og den har da også fått mange navn; elvekonge, vannstær, straumhest, straumstare, tussefugl, kvernkall, bekka-
kall, vasskall, elvepest, fossekonge, vassokse, elvatrost, elvekjerring, duppekjerring, svartkall og straumhest, er noen av de mange
lokalnavnene man kjenner til.

Den hekker hos oss over hele landet, der det er rennende vann. Vinterstid finner vi den også ved innsjøråker. Den er overveiende en standfugl, men en del fugler overvintrer både i Sør-Sverige og Danmark.

For oss ser jo fossekallens drakt ut som svart med hvitt bryst. Men får man den på riktig nært hold ser man at både hode og buk er brunsvart og at resten av fuglen er nærmest gråsvart.

Lettkjennelig er den også på sin neiende sittestilling og med sin korte hale lett reist. Fossekallens flukt er lav og rettlinjet og med svirrende vingeslag. Den er ellers en tettbygd krabat med massive knokler, dette kommer den til gode under dykkingen og når den går på bunnen for å finne mat.

Reiret bygger den gjerne tett inntil fosser og stryk og også i skjul bak selve fossespruten. Dette gir både eggene og og ungene god beskyttelse mot inntrengere, og normalt er da også fossekallen lite utsatt for predasjon.

I mytingsperioden er fossekallen faktisk ikke flygedyktig, og er da nærmest «forsvunnet fra denne verden»…..Generelt kan vi nok si at fossekallen, til å være en spurvefugl, er lite sosial av seg.

Vinteren 1985 tok jeg mitt første skikkelige foto av en fossekall. Jeg bodde da på Østlandet og hadde blant annet utfordrende oppgaver rundt omkring i kongeriket for bladet Villmarksliv.

Den gangen var digital fotografering et ukjent begrep, det var diasfilm som gjaldt. Og det betydde at blender og tid på kameraet måtte være riktig for å få et brukbart resultat – noen lettvint «sletteknapp» fantes ikke…

Jeg var så heldig å få gå i fuglefotolære et par år i disse årene hos en av landets fremste fuglefotografer, og da han selv likte å få bryne seg på nettopp fossekallen og satt inne med store kunnskaper om den, smittet dette nok også over på eleven.

«Svenneprøven» var da også at jeg skulle ut i vinterlandskapet å få festet en «skarp» fossekall på diasfilmen.

Jo da, jeg har aldri glømt hva jeg strevde med denne oppgaven med mitt Olympuskamera en januardag i minus 22 grader ved ei frostdampende skogselv langt inne i Nordmarka. Læreren ble iallfall fornøyd med resultatet og beskjeden lød «du har bestått»….

Vel, dette ble avslutningsvis et lite «sidesprang» på disse fossekall-linjer. Men jeg kan iallfall avsløre at min beundring for vår energiske, hardføre og tapre isbader bare har vokset med årene. Det er alltid en fryd å se den i aksjon - og den slutter aldri å imponere meg.

CATO A. HULTMANN