På tide at jeg forteller sannheten

Mange av oss har på et eller annet tidspunkt vært såkalt fattige studenter. Men en gang i det som føles som et annet liv siden, kom jeg nærmere det enn jeg noengang hadde vært tidligere.

Det var våren 2001, og studiet i grunnfag engelsk gikk sin skjeve gang ved universitetet i Harstad. Støtten fra Lånekassen var både kommet og gått, og det var ikke så mye å rutte med i tida før påskeferie og hjemreise.

Studentlivet består jo i det å balansere studier, fritid, og ikke minst hva man har på kontoen til enhver tid. Særlig når Vipps fremdeles er 20 år unna. Var du blakk, så var du det i ganske mange dager, om du måtte krype til korset og be om hjelp fra moderskipet.

Nå hadde jeg sikkert gjort det tre ganger dette semesteret allerede, så det var ikke noe alternativ lenger. Men jeg hadde vært lur og betalt husleia for hele året, så tak over hodet var det i alle fall.

Det var tre dager igjen til jeg skulle hjem. Det var 187 kroner på kontoen, prisen på en bussbillett fra Harstad til Fauske.

I skapet var det en boks nugatti. Og det var det.

For å gjøre en lang historie kort, jeg levde på denne fram til bussen gikk. Det finnes ikke en nugattiboks i verden som er mer renslikket enn den jeg hadde da. Og dessverre har det ført til at jeg kjenner smaken av plast hver eneste gang jeg smaker på hele Norges favorittpålegg.

Men jeg kom meg på bussen, og var på vei hjem. Turen ble kun avbrutt av en drøy time på ferga. Det burde være plankekjøring. Det var det ikke.

For det er vanskelig å føle at du sulter ihjel sakte men sikkert, mens alle rundt deg ser ut til å ha ubegrenset med penger og et behov for å spise alle svelene i verden rett foran deg.

Jeg slet. Himmel og hav som jeg slet. Jeg måtte faktisk en tur på fergedoen for å gråte en liten skvett, så ille var det.

Det var heller ikke mye hjelp i at de som satt rundt meg virket å ha kjøpt for mye mat. Det kan være omstendighetene som ga meg en økt persepsjon av omgivelsene, men det var regelrett jævlig irriterende at det ikke var noen som spiste opp det de hadde.

Overalt lå det toast, pommes frites og landganger med dressing og ost over det hele. Den viljestyrken som måtte brukes da familien forlot og gikk på dekk for å se på havet, den kan ikke beskrives.

Og jeg sto imot. Det ville jo være for galt om man skulle gå ”full uteligger” og spise fra andres fat.

Denne historien har blitt fortalt mange ganger gjennom årenes løp, men alltid med konklusjonen om at jeg sto imot. Jeg klarte å overvinne lysten til å begå en av de største sosiale kodebruddene som finnes, og heltemodig holde igjen til jeg kom hjem til mammas fiskekaker i brunsaus.

Men nå skal sannheten fram. Det var ikke sånn. Jeg klarte ikke. Jeg var for sulten. Burgeren på ferga var for god.

Jeg spiste en halv burger en unge hadde lagt igjen. Det er ikke det stolteste øyeblikket i mitt liv, men vi får sette det i dagens gjenbruksperspektiv og si det var en måte å bøte på matsvinnet.

Og før det langes ut med kritikk, jeg utfordrer hvem som helst til å være så sulten og se på at andre spiser uten å kjenne på et rykk av primalt overlevelsesinstinkt.

Moralen får være at de plastfolie-innpakkede cheeseburgerne på ferga mellom Lødingen og Bognes mest sannsynlig var de beste i verden.

Det smakte i hvert fall sånn akkurat der og da.