- Ordene er våre våpen

Juli er for mange en vanskelig måned. En måned som i år har vært vanskelig i ni år. Det er i år ni år siden terrorangrepet 22. juli 2011.

Det terrorangrepet som var et direkte angrep mot demokratiet vårt, mot ungdommene våre, mot landet vårt.

Det terrorangrepet som var nettopp det, et terrorangret - ment for å skade, for å drepe, for å ødelegge.

Det er viktig at vi snakker om dette, at vi aldri glemmer. Nettopp det å glemme er veldig enkelt, men også veldig vanskelig.

Det er en enkel utvei, men en vanskelig vei å gå. Ytre høyre er på fremmarsj, vi ser det overalt.

Slike radikale holdninger tar bare større og større plass i samfunnet vårt, i fellesskapet vårt.

Vi ser det i hele verden, i Europa, i lille Norge.

Fordi vi ser det overalt, er det vanskelig å glemme, men fordi det er skummelt er det enkelt å lukke øynene og håpe at det går over. Men det vil jo ikke det.

Det finnes bare en måte å møte denne skumle bevegelsen på. Vi som samfunn kan ikke møte den med hat, da er vi ikke bedre enn de.

For å bekjempe høyreekstremismen må vi ta til motmæle, ta til motmæle mot hatet. Det er i bunn og grunn hat det handler om.

Som samfunn kan vi ikke akseptere at mennesker blir hatet fordi de er engasjert, fordi de brenner for noe.
Vi som samfunn kan ikke akseptere at folk blir hatet på grunn av utseende, hudfarge, religion eller seksualitet.

Det aller farligste vi gjør er å tie.

Ved å ikke si noe går vi med på premissene om at høyreekstremisme er greit, at det aksepteres i vårt samfunn.

Og det, det er livsfarlig.

Det vet vi at det er, det har vi fått kjenne på kroppen, det vil vi kjenne ekstra på hver juli i alle år som kommer, spesielt hver 22. juli.

Men også alle dager før og etter, det er viktig å tenke litt på det hver dag.
For vi skal ikke glemme, vi skal ikke glemme de 69 ungdommene som mistet livet fordi de trodde på noe større enn seg selv.

Vi skal ikke glemme de 69 ungdommene som ble grusomt drept av en norsk, hvit mann, som gikk til angrep fordi han var uenig i det de sto for.

Vi skal ikke glemme de totalt 77 menneskene som mistet livet, unge og gamle, menn og
kvinner.

Disse menneskene som var engasjerte, som var elsket, som elsket andre og hverandre.

Vi skal ikke glemme at disse 77 menneskene hadde 77 individuelle historier, 77 individuelle liv.

Men vi skal heller ikke glemme all kjærligheten som blomstret i landet vårt i tiden etter 22. juli. All omsorgen vi viste for hverandre og med hverandre.

Det vil aldri slutte å gjøre vondt å tenke tilbake til den julidagen i 2011. Det vil aldri slutte å gjøre vondt å tenke på de vi mistet.

Og det, det er fint. For at det aldri vil slutte å gjøre vondt, betyr at vi aldri vil glemme.
Vi kan ikke glemme, vi kan ikke slutte å snakke om 22. juli.

Dette er det aller viktigste vi gjør.
Det aller viktigste er at vi aldri lar oss tie.

Vår stillhet, samfunnets stillhet, ungdommers stillhet.

Det er slik hatet vinner, og hatet skal aldri få lov til å vinne.

Alle de 77 menneskene vi mistet er helter.

De er helter med historier vi skal bære videre, og da kan vi ikke sitte stille å se på.

For de 69 ungdommene vi mistet skal vi som samfunn være flinke å lytte til ungdommers meninger.

Ungdommers sterke stemmer skal løftes, og vi skal heie på alt nytt engasjement som blomstrer.

Ordene, de skal vi bruke for alt de er verdt. Positive ord om hverandre, uansett om man er enig eller uenig.

I ord ligger kjærligheten, i ord ligger våre våpen.

Vi skal kjempe mot hatet, mot høyreekstremisme, men ikke med våpen, med ord.

Vi som samfunn skal ta til motmæle, og vi skal huske at størst av alt er kjærligheten.

Det er slik vi vinner kampen.

Det er slik vi skaper endring.

Ta med deg ordene dine ut i hverdagen og bruk de.

Ta med deg ordene dine hvor enn du går, aldri mist de, og pass på at du aldri misbruker ordene dine.

Lytt til andre, tal mot hat og bruk kjærligheten for alt det den er verdt.

Sammen skal vi få til endring. Sammen skal vi vinne kampen.

Som Frode Grytten sa rett etter 22. juli 2011:

«hei, hei, på tide å stå opp og endre verda».