Om å høre(s)

Det er ikke alltid lett å finne det rette ordet. Har det på tunga, sier vi, fører vi sluker det. Ord kan forsvinne i tåketale, pakkes i ull og tull og bli både fremmede, svevende, utydelige og uforståelige. Det er ikke rart at vi snakker forbi hverandre eller taler for døve ører. Kan hende har vi ikke alltid «ørene på stilker» heller, men hører det vi vil høre og tillegger andre meninger de ikke har. Noen er så høyrøstet at de mer lavmælte blir uhørte. Ord kan splitte og skape vondt blod.

Men samtale kan også forene folk ved å finne tonene og skape gode følelser av å bli sett, hørt og forstått. Bruke tid sammen. Dialog betyr gjennom samtale/ord. Monolog handler om enetale og ville bestemme.

I politikken er offentlig høring, høringsuttalelser, høringsinnspill og høringsfrister dagligdagse ord. Hensikten er at alle inviteres til å sende inn synspunkter i en saksbehandling. Men hvem blir hørt og hvilke innvendinger eller ideer blir tatt hensyn til?

Kan høringsrunder bli et liksom-demokrati som mest av alt gir falskt inntrykk av medvirkning og grundighet?

Saltenposten har i det siste brukt mye spalteplass på saken om planene om bygging av ny omsorgsbolig på Vensmoen. Det gir et grundig og tankevekkende innsyn i sak og saksbehandling og reiser mange spørsmål om hvordan beslutninger blir til.

I Saltdal kom det inn rundt 140 innspill i saken om bygging av nye omsorgsboliger på Vensmoen. De fleste var kritiske. Fikk det betydning for saken?

23. juni vedtok kommunestyret med knappest mulig margin å gå videre med de eksisterende planene. De fleste innsigelsene ble ikke kommentert, men arkivert.

I Saltenposten 6 juli omtales kommunestyrets vedtak i overskriften «et overgrep mot de svakeste», forklart med at «pårørende og vergers stemme ikke er blitt hørt i prosessen».

Verge Mariann Meisler oppsummerer det slik: «når beboere, ansatte, fag-koordinatorer, tjenesteledere, plass-tillitsvalgte og faginstanser alle er enige om at dette ikke er en god sak slik den foreligger, bør politikerne stoppe opp og tenke seg litt om».

Saltenposten følger saken tett og fyller forsida 27. juli med «politikerne må snu i saken», og finne en alternativ plasseringe av den nye institusjonen med 24 plasser.

I den vedtatte planen skal Fløyveien 24 og 26 rives for å gi plass for nybygget. Nåværende beboerne må flytte midlertidig i 2 år. Pårørende og verger har klaget på avgjørelsen, og kaller vedtaket et «overgrep mot de svakeste i samfunnet». Apropos.

Sørpå strides det om planene for å avvikle Ullevål sykehus, selge tomta og bygge nye gigantsykehus på Rikshospitalet og Aker. Det kom inn 219 høringssvar om Rikshospitalet og 105 om Aker, de aller fleste negative til planene. Alt tyder på at Helseforetak og Regjeringen med helseministeren i spissen avfeier kritikken. Igjen: Hvem blir egentlig hørt i høringsrunder?

I oppslagene i Saltenposten er et gjennomgående tema at bekymringene til de som er og jobber nært brukerne ikke blir hørt. «Det er jo vi», sier de» som jobber nært brukerne som vet hvilke konsekvenser avgjørelsen (om midlertidig flytting) kan få». De kjenner hverdagene og de daglige utfordringene.

Og det har de helt rett i.

Vi som utreder og vedtar er på distanse, selv om vi prøver å forstå. Men ord og utredninger på papir eller skjerm er noe ganske annet enn et møte ansikt til ansikt og på vår bortebane.

Høringsuttalelser handler om å lese og tenke. Det kan være bra særlig om en har noen å prate med om det som står skrevet. Men å møte noen som har «skoa på» gir en annen innsikt. Det gjør det mulig å bruke alle sanser; se, høre, lukte, tale og tie, spørre, kjenne på magefølelsene og forstå mer av virkelighet og praksis. Få innsikter der både ordene og beina har bakkekontakt.

Møte menneskene det angår, ikke bare delta i møter om dem. Jeg antar at alle politikere vil takke ja til en invitasjon direkte fra folk som står i det, og være takknemlige for mulighetene for å forstå virkeligheter bedre. Det vil gi høring et annet innhold. Prøv!

Saltenposten skriver: «Ansatte står sammen: Ber Saltdals politikere om å tenke seg om».

Men for å gjøre det må politikernes egne tanker utfordres. Det krever jo nye ideer og forståelser. Hvor skal de komme fra? Kanskje høring kan få et nytt innhold om en politiker inviteres til en samtale med overskrift «nå skal du høre...» og en kopp kaffe.