TRAVLE DAGER. - Selv om folk tror det er travelt å være prest i juletida, så det er faktisk adventen som er mest hektisk for meg, sier Arnt Nordkil.
Helge Simonsen
Arnt Nordkil:
Og jula varer helt fra påske
Spaltisten er gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy, snakker søring og omtaler seg selv som «Nordlending med talefeil». Utdannet lærer og teolog, fotballgal og musikkinteressert.
For sånn omtrent 20 år siden bodde jeg i Berlevåg. Ungkar og spellemann. Det vil si at jeg var singel og jeg var vokalist både i band og storband, så det uttrykket passet for så vidt, selv om jeg kanskje ikke levde helt opp til absolutt alle assosiasjonene knyttet til det. Men det var et fint liv og jeg var i grunnen godt fornøyd. At jeg nå – en god del år senere – er gift og har barn, henger bare sammen med at det dukket opp ei som viste meg at alternativet var så mye, mye bedre.
Men – der jeg satt i Berlevåg så hadde jeg en slags plan, eller fremtidsutsikt, eller hva man nå vil kalle det. Jeg skulle bli han gretne gamle gubben som bodde alene oppe på Stensbakken. Han som skydde folk, han som bare sa «hmpf!» når noen hilste på ham og som foreldrene skremte ungene med når de ikke ville oppføre seg. «Hvis du ikke oppfører deg og gjør leksene dine, så blir du sånn som han der Nordkil». Nå ville skjebnen det annerledes og både jeg – og sikkert mange barn i Berlevåg – er godt fornøyd med det.
Men av og til… Og kanskje oftere og oftere etter hvert som jeg blir eldre, så dukker i alle fall aspekter ved den gretne gamle gubben frem igjen. Heldigvis er jeg enda såpass oppe-
gående, og har såpass mye bra folk rundt meg, at jeg har kustus på den delen av meg. Så det er sjelden det bobler helt opp til overflaten. Men det er på sett og vis en bit som appellerer litt til meg. Å få være ukritisk gretten og negativ til det meste. I blant er det litt godt det også.
Høsten er kanskje høytidenes høytid for gretne gamle gubber. Det er så fantastisk mye fint å klage på nå på denne tiden av året. Først så er det jo at sommeren er over, at somrene var bedre før og at i gamle dager, da var det snø på denne tida – eller ikke snø så tidlig. Og det var i alle fall bedre vær i 1947 og mer snø i 1832 for det husker de som om det var i går. Så vi ungdommen (det er av de få sammenhenger jeg fortsatt er «ungdom») skal i alle fall ikke komme her og fortelle dem om været!
Og så Halloween da! Der er det vann på mølla både til gubber, kjerringer, unge og gamle. For sånn hadde vi det ikke før. Da gikk vi ikke rundt i oktober og fjollet oss til. Nei, vi gikk julebukk. Og vi sang. Og vi kledte oss ut på skikkelig vis. Ikke noe masker og spøkelser og tant og fjas. Nei, da var det pent og ordentlig. Og det var i alle fall ikke snakk om å bare møte opp på trappa til folk å få godteri. Nei – vi måtte synge – gjerne mange vers. Og helst måtte vi bære ved for dem og børste gårdsplassen fri for snø før vi 20 ungene fikk en klementin på deling. Det var tider det.
Og ikke før er Halloween over, før jula begynner. Og jula begynner jo tidligere hvert eneste år. Snart er det vel ikke vits i å ta ned julepynten, for det skal jo opp igjen i august likevel. Og butikkene må boikottes for de selger marsipan i oktober og julebrus fra tidlig i november. Folk henger ukritisk opp julelys, nisser, reinsdyr og annet mange uker før det egentlig skal opp. Og hvis du lurer på når «egentlig» er, så kan du bare spørre oss. Vi som husker de harde 30-åra og som vet hvordan ting alltid har vært. Vi som fortsatt holder tradisjonene i hevd og som heldigvis klarer å se galskapen i at folk skal drive å hygge seg i tide og utide.
…og pust…
Kanskje er det ikke så ille likevel. Og kanskje er ikke jeg så ille likevel. Kanskje kan det være helt fint at man lyser opp mørketida med litt ekstra lys på verandaen. Kanskje er det faktisk sånn at det at de selger juleting i et par måneder i butikken gjør at de selger så mye at prisene blir lavere og utvalget større? Kanskje kan noe av det vi omgir oss med av lys og ekstra glede og feiring være til hjelp for noen som synes mørketida er både lang, tung og trist.
Kanskje…
Og hvis jeg tenker skikkelig godt etter, så har vel de fleste tradisjoner en gang vært nye. Du skal ikke se bort fra at i atten hundre og brødmangel så satt det noen godt voksne mennesker rundt et kjøkkenbord utpå landet et sted og beklaget seg «…og tenk «Julebukk» kaller de det, og de har frimodighet til å komme hit å forvente at vi skal gi dem mat bare fordi de synger. Nei, hit kan de bare glemme å komme. Gå ut og blås ut utelykta, Magda, så ser de at her har de ingenting å hente. Så kan jeg jo like eller ikke like ting, både nye og gamle. Men i hovedsak vil jeg vel si at ikke alle tradisjoner er gode og ikke alle nye ting er dårlige. Men når jeg åpner døra på Halloween og ser små søte barn som har kledt seg ut stå der med skrekk i ansiktet når de ser meg (jeg har naturligvis en ulvemaske på når jeg åpner) så tenker jeg at… Det e jo arti førr ungan. Og da er det vel ikke så galt. Og når ungene mine gleder seg nesten like mye til advent som jeg gledet meg til jul i min barndom… Jammen la dem nå glede seg.
Det er som med veldig mye annet. Problemet her i verden er vel ikke at det er for mye lys, glede og moro? Er det vel?
Det blir bra det også.
Så får vi se – om noen år – når «han der Nordkil» har blitt noen år eldre, om ikke det er kommet noe nytt å klage på. «For jeg husker i gamle dager – da gikk ungene rundt på Hallo-
ween. Ikke sånn som nå, når de…»