Norsk demokrati i patetisk regi

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til epost redaksjonen@saltenposten.no

Vårt demokrati bygger på tanken om at noen mennesker får fullmakt gjennom valg til å handle på vegne av dem som stemmer. Fullmakten de får gjennom valget gir dem en maktposisjon. Stemmene blir gitt på grunnlag av det de sier de vil bruke denne makten til. Slik tildeles makt gjennom en kontrakt, der politikernes valgløfter og velgernes stemmer utgjør avtalen.

I dette prinsippet ligger forutsetningen om at de som velger kan føle tillit til dem som de gir fullmakt.

I demokratiets forutsetning ligger også at når makt misbrukes, skal fullmakten de har fått, falle bort.

En klok mann som Erik Bye, sa det slik: «Det første politikerne bør huske på når de våkner om morgenen er at de er valgt inn som folkets tjenere og ikke som folkets herrer!»

Tillit skal altså ikke være en raus offergave som velgerne skal yte blindt til dem som er valgt. Tilliten kan bare etableres ved at de som blir gitt fullmakt, gjør seg fortjent til den. Det krever at de opptrer med integritet, at de selv er foregangspersoner i utøvelsen av både regelverk de selv vedtar, og ikke minst – det regelverket som er selve grunnlaget for demokratisk praksis.

I tur og orden har politikere fra parti etter parti opptrådt uryddig – i sosiale relasjoner, fiksing med reiseregninger, skattesnik, pendlerboliger, habilitetsregler, og - ikke engang Verdens Gang vet hva ellers. Og i tur og orden har de forklart at de ikke har skjønt at de var på kant med regelverket.

Om det er viljen til å skjønne regelverket som svikter, er problemet i et kriminelt grenseland. Er det derimot manglende evne til å forstå regelverk som befolkningen generelt må forholde seg til, blir det å anse som forstandsmessig ressurssvikt. Om det er den ene eller den andre årsaken er uinteressant. Konsekvensen er uansett at de er uskikket til å ivareta fullmakten de har fått gjennom valget.

Demokratiet har også som forutsetning at makten skal være delt. Hos oss er det Stortinget, regjeringen og domstolene som er forutsatt å deles om makten – og være hverandres voktere mot maktmisbruk.

Når vi nå i tur og orden har sett en statsminister gi seg selv unntak fra reglene fastsatt under pandemien, en annen statsminister som unnlater å ta konsekvensen av at medlemmer i hans regjering har brutt regler for habilitet og nå sist en forhenværende statsminister som gjennom åtte år har brutt reglene for habilitet, men som likevel vil kjempe for å få nytt mandat som statsminister om to år. Og i tillegg har en regjeringen som velger å overse/tolke bort en dom som er avsagt i Høyesterett, den såkalte Fosensaken, påfører det skade på tilliten og dermed på demokratiet i Norge.

De mange eksemplene på hvordan våre folkevalgte om igjen og om igjen misbruker sine maktposisjoner på mange måter – uten konsekvens, er grunnlaget for at mange velger å la være å stemme, andre velger å stemme blankt, og stadig flere kjenner på forakt for dem som de har gitt sin stemme til. Da forvitrer det viktigste fundamentet for demokratiet, tillit, og vi legger til rette for mistro og konspirasjonsteorier. Norske politikere legger grunnlaget for et demokrati som smuldrer.

De redaktørstyrte mediene har i tillegg vært ansett som betydningsfulle kontrollører mot maktmisbruk. Når nå store deler av media bruker spalteplass på å gjette på om Sindre hadde insideinformasjon, om og når Erna visste, og spekulere i tilstanden i deres ekteskapelige samliv, så er det fokusavsporing som plasserer norsk demokratidebatt inn i en regi som bare blir patetisk.

Dersom retten til å fortsette i en demokratisk funksjon skal avgjøres ved tro, hvem eier da retten til å ha den rette troen? Frikjenning ved god tro, etterlater alltid tvil. Det kan ikke et demokrati tåle over tid.

Demokratisk regelverk må forvaltes slik det var ment: Den som svikter ansvaret som er knyttet til makten hen er tildelt, må ta konsekvensen av sin svikt og gå. Det er den eneste farbare veien for å starte gjenoppbyggingen av tapt tillit til våre politikere. Og da tåles ikke kameraderi som bestreber seg på å verne om partikolleger, - uansett parti.
Leif G. Strømdal