Når "psykiatri" blir unnskyldningen for taushet

«Dette er ingenting å skrive om. Det er psykiatri»
Det skriver redaktør Svend Arne Vee i en leder i Firdaposten.

Han belyser et dilemma som redaksjoner landet rundt ofte står i.

Setningen har jeg hørt mange ganger i andre enden av telefonen etter å ha ringt inn til politiets operasjonssentral. Telefonen tar jeg fordi vi ser selv at politiet rykker ut, eller andre ser det - og tipser oss.

Blålys og sirener vekker oppmerksomheten til folk, og de aller fleste lurer på hva som kan ha skjedd. Mange blir urolige, og det er naturlig.

De fleste som ser utrykninger lurer på om det er noe som berører deres eget liv, eller om det er noe de kanskje bør være på vakt for. Og i de fleste tilfellene har lokalavisen svar.

Men noen ganger velger vi derimot å late som om ingenting har skjedd. Og i disse tilfellene handler det ikke om at vi ikke vet noe om det.

Den tiden der slike hendelser gikk folk hus forbi er ugjenkallelig over, til det er samfunnet vårt blitt for digitalt.

Bilder spres i rekordfart, og det som tidligere ble sladret om på kafeen neste dag, foregår nå digitalt i sanntid.

Redaktør Svend Arne Vee poengterer i sin leder, at både politiet og vi i media ofte bruker unnskyldningen «det er psykiatri» for å ikke rapportere om hendelsene.
Og det er helt sant.

Jeg har tatt meg selv i å puste lettet ut når politiet sier "det er ingenting å skrive om, det er psykiatri" fordi jeg der og da slapp å rykke ut og fikk fortsette med det jeg jobbet med. Det skammer jeg meg faktisk over å innrømme.

Vi ser jo at mangelen på informasjon i avisa mange ganger skaper både usikkerhet, og ofte også unødvendig sladder og feilinformasjon i små lokalsamfunn som de vi dekker i Indre Salten.

Redaktøren skriver at Firdaposten nå ønsker å utfordre denne praksisen, og mener at befolkningen har rett til informasjon, samtidig som personvernet til de berørte blir ivaretatt.

Da jeg leste dette kjente jeg først på litt motvilje, men etter å ha grublet over det en stund - så støtter jeg redaktøren og Firdapostens avgjørelse fullt ut.

Han skriver blant annet at de har kontaktet 330-skvadronen i sitt område og spurt hvor ofte psykiatri er årsaken til at redningshelikoptrene blir sendt ut. Svaret var at den nasjonale statistikken sier minst én av fire ganger.

Vee peker på at statistikken og de økende antall oppdragene nødetatene må rykke ut på som dreier seg om psykiatri, viser at temaet er overmodent for debatt - og jeg kunne ikke vært mer enig.

Å fortsette slik vi har gjort til nå, vil være å legge lokk på et samfunnsproblem som opptar stadig økende ressurser hos nødetatene. Og selv om jeg ikke har tallgrunnlaget foran meg for å påstå dette, så vil jeg tro at nødetatene også opplever et økende behov for at de som sitter med makta skal bevilge mer penger, slik at de kan fortsette å gi gode nok tjenester til befolkningen.

Jeg tror dette er en debatt som verken kan dysses ned eller skjules lengre.

Det blir også ofte snakket i edle ordelag om viktigheten av å bryte ned stigma rundt psykisk sykdom. Men hvordan skal vi klare å gjøre dette dersom det gjøres til noe skammelig som må skjules og dysses ned?

Det er ingen som bestemmer seg for å bli psykisk syk, og det er noe som må sees på som enhver annen sykdom. Og jeg mener oppriktig at vi, altså media, bidrar til å opprettholde stigmaet rundt psykisk sykdom. Det gjør vi hver eneste gang vi velger å unngå å skrive om hendelser som folk åpenbart har fått med seg, og har spørsmål rundt, bare fordi politiet sier ordet "psykiatri".

Det er åpenbart at media må balansere informasjonsbehovet og hensynet til personvern på en god måte i omtalen av slike hendelser, men det er de aller fleste mediehus drillet på.

Men jeg tror ikke at media gjør verken samfunnet eller nødetatene en tjeneste ved å unngå å omtale oppdrag som dreier seg om psykiatri.

Det må i så fall være en såkalt bjørnetjeneste.