Når absolutt alt klaffer

Da Alexander Kristoff klemte ut de aller siste kreftene, og var først over målstreken i Kirkegata på Rognan, var det en kulminasjon av flere tusen timer planlegging, rigging og blod, svette og tårer.

Den nordnorske sommersola viste seg fra sin aller beste side, og sørget for at TV-bildene som gikk ut til over 190 land verden over, ble akkurat så spektakulære som både produsenter, sykkelritt-gründere og ordførere kun hadde våget å drømme om i sine mest optimistiske drømmer.

La det være sagt, det er helt klart bakdeler med et slikt arrangement som det Arctic Race er. Det er store forstyrrelser i trafikken, siden konkurransearenaen også er de samme veiene som vi trafikkerer hver eneste dag. Det vil ikke passe for alle, og for de som ikke kunne brydd seg mindre om sykkelsport, er det nok veldig irriterende.

Det er også brukt ikke ubetydelige kommunale midler for å få dette arrangementet gjennomført, som naturlig nok må prioriteres inn i allerede hardt pressede kommunale budsjetter.

Men jeg tror at selv den mest irriterte innbygger i Indre Salten på grunn av Arctic Race of Norway, forhåpentligvis følte et snev av stolthet da de kunne følge med på den første etappen fra Bodø til Rognan.
Langs veien sto det tusenvis av festklare mennesker, og helikopterbildene som ble vist fra den fantastiske naturen vi har i vårt eget nærmiljø, overgår virkelig det aller meste.

Saltstraumen, Kvikstad, Misvær, og spurt opp mot Ljøsenhammeren. 100 kilometer i timen ned Medbylia, på sykler som knapt veier mer enn et papirfly.

Alt satt til det helt enorme kunnskapsbaserte kommentarsporet levert av Christian Paasche og hans kollegaer i TV2. Og med den evigunge Dag Otto Lauritzen som reporter og egen husklovn i løypa, bare et drøyt kvarter foran hovedfeltet.

Den spennende innspurten, hvor det ble kjempet med bare centimeters mellomrom helt til den siste meteren på oppløpet. Akkurat som for åtte år siden, var det Norges egen konge av Kirkegata på Rognan,

Alexander Kristoff som kunne strekke en hånd i været, og rope ut i glede over å være først i mål på en av de mest billedskjønne sykkeletappene noensinne.

Det er da man skjønner hvor mye dette har å si for å vise fram det faktum at vi lever så nært paradis på jord som det er mulig å komme. Her har vi alt, fra varme, grønne åser, og det kalde livgivende havet.

De spektakulære opplevelsene som en verden der ute garantert vil bite seg merke i, og oppleve selv.

Så får det heller være at den 60 meter lange vimpelen som ble hengt opp i Storflåget dessverre endte opp med å bli en heller sammenkrøllet affære etter at vinden hadde gjort sitt.

Det er ingen tvil om at Arctic Race of Norway har satt Indre Salten på kartet for både inn- og utland på en måte som kanskje ingen andre aktører har gjort tidligere. Nå gjenstår det bare å se på om den siste etappen i vår region opp til historisk grunn i Sulis blir like spektakulær.

Når dette synspunktet skrives, er det bare gjennomført én av de til sammen fire etappene av Arctic Race, men det skal godt gjøres at dette kan bli noe annet enn en stor suksess for en samlet Salten-region.

Så får vi håpe at vinneren på den sportslige siden er norsk, for vinneren av arrangementet er definitivt det.