Nå er det ferietid

Nå er det den tid på året igjen. Sola glimrer med sitt fravær, gradestokken greier så vidt å karre seg opp på tosifret antall varmegrader, det er yr i lufta og vått i gresset. Joda – det er ingen tvil. Nå er det sommerferie.

Sommerferien. En uendelighet av fri og solskinn. Denne evigheten av dager fulle av bekymringsløshet, ferieturer, is, grilling, telt i hagen og løping gjennom vannsprederen. For det var jo sånn det var. Sant? Det er i alle fall sånn jeg husker – eller kanskje aller mest vil huske – min barndoms sommerferier. Å løpe (eller etter hvert tusle) ut av skoledøra siste dag før sommerferien – da hadde man fri! Og det var ikke sånn at man allerede da begynte å tenke på at «ferien er snart over». Den var evig lang og uten ende.

Nå, i en alder av… voksen, ser det noe annerledes ut. På mandag starter ferien min, og jeg kan love deg at den er begrenset. Fire uker?! I de fleste andre sammenhenger er fire uker ganske lenge, men som sommerferie er fire uker altfor lite. Det er sånn at hvis jeg nyser og holder øynene lukket litt lenge, så er det over. Den første uka av ferien går jo med på å få ned pulsen og få kropp og sjel til å skjønne at det er ferie. Jeg kommer sikkert til å glemme å skru av alarmen som står på repeat hele året, så på mandag våkner jeg 06:50 og er halvveis ute av senga før jeg kommer på at det er ferie. Og da kan man jo bare glemme å sove igjen. De siste to ukene av ferien går jo med til å grue seg til den er over. Så da gjenstår det bare en uke midt på der som jeg virkelig skal nyte.

Det er da jeg skal pepre dere alle med bilder. Vellykkede bilder av smilende barn, iskrem, sol (om jeg så må lete opp bilder fra somre for flere år siden) og bading. Facebook, instagram, Twitter… ALT!! For det er jo sånn – og dette har jeg nevnt før – at på sosiale medier føles det som om alle har ferie hele sommeren. Og det er jo bare fordi de som har ferie, de dokumenterer, de legger ut og de skryter. De stiller opp ungene og får dem til å smile slik at de to som nettopp var en hårsbredd fra å ta kvelertak på hverandre, nå ser ut som verdens beste venner. Når de så er tilbake på jobb, så holder de stort sett tett, og overlater til den andre halvdelen av befolkningen – de som da har ferie – å pepre oss med vellykkethet, solbrune ben, utepils og jeg vet ikke hva. Men i år, sier jeg dere, i år er det min tur.

Men det var da voldsomt til negativitet da, Nordkil. Har vi kanskje stått opp med feil bein først i dag? Neida, jeg har ikke det. Ikke gruer jeg meg til sommerferien heller. Jeg gleder meg. Veldig! Og det håper jeg jo gjelder for de aller fleste av oss. For hvis jeg nå snur litt på det og ser på det jeg har skrevet så langt med litt andre øyne…

Er det ikke aldeles fantastisk å se unger på tur ut skoledøra siste dag før ferien? Se gleden i øynene deres, dele forventningene deres og bare nyte friheten. Og så vite at innenfor de dørene, der sitter det en gjeng fantastiske lærere i hver sin stol og puster ut. De har brukt de siste 10 månedene på å lære ungene våre, på å veilede, trøste, lytte, skjenne og hjelpe. Nå ser de frem til det som må være blant verdens mest fortjente ferier. Nyt det!

Er det ikke helt nydelig at jeg synes at ferien min er altfor kort? Det betyr vel bare at jeg trives særdeles godt sammen med kone, barn og til og med svigerfamilie. Det betyr at jeg trives og har det bra. I år får vi lov til å reise også! Det er jo aldeles nydelig. Så i år skal jeg få fylle de fire ukene med gode mennesker, med tur til England og Wales og hvem vet – kanskje til og med sol.

Og er det ikke helt fantastisk at mine venner og bekjente har gode dager? At folk legger ut bilder av smilende barn, solskinn og iskrem og bading… Det betyr jo at de har det fint og ønsker å dele det med oss andre. Så kan jeg jo naturligvis føle meg litt nedimellom når jeg ser bilder av ferier som er uendelig mye mer vellykket enn det min egen føles der og da. Og da skal jeg bare tenke på at min ferie sikkert fremstår mye mer vellykket på sosiale medier enn det den egentlig er.

Min barndoms sommerferie. Det blir aldri sånn igjen. Det er liksom litt som med jula. Det var noe annet da jeg var en guttunge enn det er nå. Da var det ansvarsløst og tilrettelagt og jeg kunne bare nyte. Nå er det jeg som er ansvarlig og tilrettelegger. Kommer mine barn til å huske sommerferien slik jeg husker mine? Det er vel litt opp til oss voksne. Om du drar til London eller om du drar på telttur i marka – hovedsaken er vel at vi har tid til å være sammen og at vi skaper gode minner sammen. Målet må vel være at mine unger heller ikke skal synes at ferien er like bra når de blir voksne.

Så skal jeg benytte anledningen til å reklamere for mitt ikke-eksisterende firma Ferievikaren A/S. Her er en forretningside som hvem som helst av dere kan få lov til å stjele. Ferievikaren A/S – vi tar ferien for deg. Du kan bare være hjemme og slappe av, så kan vi reise til hvor du enn vil sende oss. Vi tar bilder, fotoshopper deg og familien inn og tar oss av alt stresset med å feriere. Mens du bare nyter freden og roen. Det må da være penger i sånt??

God sommer da!

Spaltist Arnt Nordkil er 50 år, gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy, snakker søring og omtaler seg selv som «Nordlending med talefeil». Utdannet lærer og teolog, fotballgal og musikkinteressert.