Mykola og Yliia flyktet fra krig og tortur - fant en trygg havn i nord

SØRFOLD: I biblioteket på Nordsia oppvekstsenter i Sørfold sitter en gruppe voksne menn og kvinner fra Ukraina ved hver sin skolepult.

Blant dem er Mykola Shalamov (53) og Yliia Shalamova (45) fra byen Kupjansk. De er to av de første flyktningene som kom til Strøksnes i november i fjor.

Ekteparet hadde ikke tenkt å flykte i starten av krigen, men etter hvert ble forholdene uutholdelige. De siste ukene i Ukraina forlot de Kupjansk til fordel for Kharkiv som ligger vel 10 mil unna, men brukte å besøke hjembyen jevnlig.

- Da det ble for farlig å reise dit, tok vi beslutningen om å dra til Norge, forteller Yliia Shalamova.

Hun arbeidet selv med manikyr, mens mannen var salgsleder i en bedrift som solgte matvarer. Nå bor de på Strøksnes i Sørfold, går på introduksjonsprogrammet og har språkpraksis i lokale bedrifter.

Foreldrene deres er fortsatt i Kharkiv, og vil ikke flykte.

- De er gamle og synes det er vanskelig å flykte derfra. Vi er veldig bekymret for dem og snakker med dem ofte på telefon eller over internett, forklarer Mykola.

- Byen vår er helt ødelagt, mange av våre venner drept og andre er hjemløse, sier Yliia alvorlig.

Paret mener at det ene og alene er Vladimir Putin som har skylden for krigen.

Kupjansk ligger nært grensen til Russland, og da krigen startet ble byen, som er et knutepunkt for jernbane, nesten umiddelbart okkupert.

- Det var utrolig skremmende. De kom kjørende gjennom byen vår, og jeg har aldri sett så mye militært utstyr før, forteller Yliia.

De mistet internett, telefonforbindelse og strøm. Etter en måneds tid kom strømmen tilbake, men det skulle bli verre.

Mykola Shalamov forteller om russiske spesialstyrker som fengslet personer som hadde pro-ukrainske meninger.

- Det var forrædere som jobbet for russerne og fortalte dem hvem som hadde disse meningene, forklarer han.

Russiske styrker kom hjem til ekteparet, undersøkte huset deres og tok Mykola med seg.

- Jeg fikk en sekk over hodet, ble bakbundet og tatt med i en bil til den lokale politistasjonen som de hadde okkupert. Der torturerte de lokale folk, sier han.

- Ble du torturert?

- Ja, og det var mange andre der også. De kunne for eksempel slå oss, strømme oss, kvele oss og avhøre oss med forferdelige metoder. I rommet der avhørene ble gjennomført var veggene dekket av blod, og vi hørte grusomme skrik. Jeg håper ingen må oppleve det samme som meg, sier han alvorlig.

Mykola forteller om unge gutter som besvimte under avhør og ble kastet inn i et lite rom sammen med 20 andre der det var vanskelig å puste.

Mens Mykola satt fanget, var det ingen kontakt mellom ham og kona Yliia.

- Hun brukte å sende meg mat, meg jeg fikk bare litt av den, forteller han.

- Det hele var veldig vanskelig, sier Yliia med tårer i øynene.

Etter 16 dager slapp Mykola fri.

- Jeg tror alt dette var en taktikk for å skremme oss som holdt med Ukraina slik at vi ikke skulle gjennomføre et kupp. Jeg ble for eksempel satt med ansiktet mot veggen, og de lot som om de skulle skyte meg, sier Mykola.

Gjensynsgleden var stor da han kom hjem til Yliia.

- Jeg ble veldig glad, forteller hun.

Kort tid etter tok ukrainske styrker kontroll over byen.

- Da vi så soldatene ble vi utrolig glade. Jeg har aldri opplevd så sterke følelser før, og det var et veldig sterkt øyeblikk, sier Yliia.

Forholdene i byen var fremdeles krevende. De var uten strøm, vann og internett.

- Vi samlet regnvann og måtte være mye nede i kjelleren på grunn av tung bombardering. Etter det startet ukrainske styrker frivillig evakuering av byen. Vi tok med oss to vesker med bagasje og dro til Kharkiv, forteller hun.

Etter at de kom til Norge sommeren 2023, var de noen dager i Bergen før de ble flyttet til et mottak i Trøndelag. Der bodde de i to og en halv måned før de fikk beskjed om at de skulle bo i Sørfold.

- Å flytte til Nord-Norge var skremmende. Vi tenkte at det var veldig kaldt og at det bodde få mennesker der, forteller Mykola.

Skepsisen og frykten ble raskt byttet ut med positive følelser.

- Vi liker oss veldig godt her. Lokalbefolkningen støtter og hjelper oss, sier Yliia.

- Vi har tett kommunikasjon med nordmenn. Jeg har snakket med andre ukrainere som bor i større byer, og de har ikke særlig mye kontakt, legger Mykola til.

Da de kom til Strøksnes, var det mat i kjøleskapet og gaver fra lokalbefolkningen i form av blant annet ved. De fikk raskt kontakt med andre som bor i bygda.

- Vi liker å være en del av lokalsamfunnet og trives godt. Jeg synes vi har vært heldige, sier Mykola.

Det har vært flere arrangement der ukrainerne og befolkningen for øvrig kunne møtes, som for eksempel språkkafé.

- Vi har også arrangert en fest med tradisjonell ukrainsk mat, forteller han.

For tiden er det 12 ukrainere, deriblant fem barn, som er bosatt på Strøksnes. Sju voksne går på introduksjonsprogrammet, fire barn går på skolen og ett barn er i barnehagen på Nordsia.

Dette er nesten en dobling av antall barn og elever ved oppvekstsenteret, fra 14 til 26. Enhetsleder Arne-Harry Nilsen var spent på hvordan det skulle bli å få så mange nye på oppvekstsenteret på kort tid.

- Det har vært veldig spennende. Litt utfordringer, men ingen som har vært vanskelig. Ukrainerne er en berikelse for miljøet, både de små og de store. Det er artig når vi har fellesmåltid på skolen iblant, at de som deltar er alt fra små barn til voksne. Alle er jo på samme flate her på skolen, så det er små, men gode forhold.

Dette er ikke første gang oppvekstsenteret har fremmedspråklige barn og elever.

- De aller fleste som går her er faktisk fremmedspråklige. Vi har barn både fra Estland, Latvia, Brasil og Ukraina, og har også hatt filippinere. Det at vi har vært vant til å arbeide med utenlandske elever i alle år betyr at vi har det i bunnen og kan undervise og forholde oss til andre kulturer og språk.

Randi Pedersen er lærer for ukrainerne. Hun har tidligere jobbet med blant annet voksenopplæring på Straumen for afghanere, syrere og thailendere. I 2019 fikk hun jobb på småtrinnet på Nordsia, og etter jul begynte hun med voksenopplæring der.

- Det har vært kjempeflott. Voksenopplæring er veldig givende, for de er så interessert og motivert.
Det kan også være utfordringer i undervisningen.

- Når jeg er alene med en klasse, er det ikke så lett å differensiere undervisningen siden de er på forskjellig nivå. Det er vanskelig å gi de sterkeste nok utfordring og de svakeste nok hjelp samtidig.

I løpet av ei skoleuke varierer de mellom lesing, prating og arbeidsoppgaver på nett og papir. Fra neste uke er alle i språkpraksis to-tre dager i uka.

Mykola og Yliia legger ikke skjul på at det var litt tungvint i starten å bo så landlig til, men de tar buss til og fra skolen, og får skyss med en minibuss til Fauske og Bodø annenhver uke.

- I begynnelsen fikk vi skyss av naboene. De er kule mennesker som stiller opp for oss når vi trenger det, forteller paret.

- Jeg skal være ærlig og si at jeg savner å bo i en stor by der man kan gå på kino og museum. Venner av oss som har barn her ønsker også at det hadde vært en lekeplass for barna, sier Yliia.

Å komme til Strøksnes har gjort dem godt på flere måter, spesielt Mykola som har slitt med mareritt og dårlig søvn etter ukene i fangenskap.

- Jeg slet med mye. Etter at jeg kom til Strøksnes har søvnen min blitt mye bedre, sier han.
Ekteparet vil gjerne bli boende i Norge.

- Hjembyen vår er helt ødelagt. Om Norge sier at vi kan bli her etter krigen, så vil vi gjerne det, sier Yliia.

- Vi vil slippe å reise tilbake, legger Mykola til.

Ekteparet vil gjerne takke nordmenn for all støtten i krigen.

- Jeg takker Norge og nordmenn av hele mitt hjerte, også for at vi har blitt tatt så godt imot, sier Mykola.

Yliia er også opptatt av å rette en takk til flyktningkontoret i Sørfold og lokalbefolkningen på Strøksnes.

- Hva tenker dere om krigen videre og Ukrainas framtid?

- Jeg vet ikke. Hva betyr ordet fred? At Ukraina må kapitulere og la okkuperte områder være under russisk kontroll? Da vil folk lide slik vi gjorde. Fred for oss er å vinne krigen og få tilbake de områdene, mener Mykola.

Mykola og Yliia drømmer begge om fred i Ukraina.

- Jeg har en stor drøm om at krigen skal slutte, og jeg vil så gjerne se familie og venner igjen. Dessuten har jeg en liten drøm om å være publikum på skiskyting, innrømmer hun.

Mykola drømmer også om å ha et hus og en jobb.

- Noe jeg også ser fram til er å besøke sønnen min i Danmark. Jeg har ikke sett ham på tre år, forteller han.