- Mitt tøffeste løp på Finnmarksvidda

Christine Karijord kaller årets Finnmarksløp det tøffeste hun har kjørt, ikke minst på grunn av mye vær.

- De to siste etappene fra Karasjok kjørte vi 12 timer i motvind med 16 til 18 sekundmeter rett i fleisen, forteller hun.

Værmeldingen sjekket hun ikke underveis løpet, og det var helt bevisst.

- Jeg ønsket å ta været som det kom, uten å være forberedt . Da ville jeg bare bruke unødig energi på å frykte det som kunne komme, sier hun.

Etter tre døgn på sleden kom Karijord inn på en flott 11. plass blant de 70 som startet i det 60 mil lange Finnmarkløpet. Distansen gjør at det er verdens tøffeste og lengste 8-spannsløp.

Første gang Christine Karijord kjørte Finnmarksløpet var distansen bare 45 mil.
Etappene mellom hvert sjekkpunkt var også lange, opp til 13 mil.

- Når jeg ser tilbake på løpet kjenner jeg en stor mestringsfølelse og glede over en ekstremt god kontakt med hver enkelt hund i spannet. Jeg er stolt av dem.

På etappen der det var mye vind brukte jeg snøbriller, og de dugget på innsiden fordi
tårene trillet til stadighet. Så stolt og rørt over innsatsen deres var jeg, forteller hun.

Av de åtte hundene hun startet med, gikk sju som lederhunder under løpet. Hun kom i mål med seks. En hund fikk låsing i ryggen og måtte settes ut, og en hund ble stiv i i triseps-muskelen. Den fikk begge hjelp av løps-kiropraktor, med det var ikke lov å sette den inn i spannet igjen.

Veterinærene på sjekkpunktene var forøvrig godt fornøyd med Karijord sine hunder, og skrøt av henne da hundene ble kontrollert på sjekkpunktene. Etter 60 mil var de fortsatt i god vekt, noe som forteller at de har fått i seg nok av næring underveis.

- Bare det er en bragd. Selv sparket og
jobbet jeg også underveis. Jeg er glad jeg har trent meg selv denne sesongen og er i bedre form enn i fjor, sier 39-åringen.

På den siste etappen forbi Jotka og ned mot Alta var det såkalt ”white out”. Alt var bare hvitt og det var bare mulig å se ei og ei
stikke som markerte løypa. Da var det fem mil igjen til Alta.

Det er følelsen av å ha en god kontakt med hundene hun først og fremst sitter igjen med etter årets Finmarksløp. Hun er også imponert over at de ikke har reagerte på rein, spannet passerte flere stroe reinflokker uten at de enset dem.

- Underveis mot mål passerte vi en parkeringsplass som vi hadde brukt da vi var ute og trente før løpet. Hundene trodde vi skulle dit, og begynte å dra ned mot plassen. De virket ukonsentrert og forvirret, og jeg følte vi balanserte på en knivegg. Det er da jeg velger å sette fram ti år gamle Leon som drar med seg gjengen, opp på bakketoppene og ned mot elva. Det var da jeg vant mitt løp, visste for første gang underveis at vi kom til å nå mål, og det var en sterk følelse, sier Christine Karijord.

- Hver enkelt hund har sine kvaliteter, og alle har bidratt. Det har vært helt rått. Det er en opplevelse, nesten som er seier å komme i mål på et slikt løp.

På den siste etappene merket hun
også mangelen på søvn. Med bare halvannen
time med søvn på hvert sjekkpunkt, ble det
bare fem-seks timer til sammen i løpet av tre døgn. Det ga seg blant annet utslag i at hun hørte stemmer som ikke var der.

- Da duppet jeg litt av på sleden, i ti sekunder av gangen. Det var nok til å kvikne til.

Da hun kom ned til Alta, der hun bodde hos tanten sin i et hus, tok hun en over-
madrass og la på gulvet. Deretter tok hun inn hundene som fikk ligge inne sammen med henne på madrassen. Helge gjengen sov i 12 timer.

Etter sitt fjerde løp sitter hun igjen med en 8. plass, to 11. plasser og en 12. plass. Men det er mange bak henne, og blant dem er det flere som har brutt løpet.

Som handler har hun hatt samboer Tore Kvalnes og Leif Wilhelmsen fra Junkerdal.

- Det har vært gjeve karer å ha på sidelinja, sier Christine Karijord.

Hun regner med å starte neste år
også. Hundekjørering er en erfaringssport, og
målet til Karijord er å bli litt bedre for hvert år.