Mine første tretti år i Norge

Vi forlot vår hjemby i flammer. Og i vår hjemby er bygningene utelukkende av betong eller murstein. Og hva var tanken til min gravide bedre halvdel og meg da vi, mens vi ble kjørt til transittmottak, så at husene i Norge er bygd av tre?

Nesten samtidig kom det fra oss et bekymringsfullt sukk: - Åh, her ville det brenne enda verre!

Norske soldater som tjenestegjorde som FN-styrker i Bosnia og Hercegovina sier at vår hjemby, Mostar, var den mest ødelagte byen i Bosnia og, egentlig, Hercegovina. Egentlig, fordi Mostar ligger i Hercegovina.

Det neste kulturbetingede og som ble et større sjokk kom allerede neste dag. Vi skulle feire at vi kom fra det gamle landet med livet i behold (mange venner og nære slektninger hadde dessverre ikke slik flaks) og i nærbutikken skulle jeg kjøpe en flaske vin til middag.

Og selv om jeg snakker og forstår engelsk rimelig godt, forstod jeg ikke at det i hele Bergen kun var bare to-tre butikker hvor en kunne kjøpe alkoholholdige drikker.

Og slik begynte en virkelig bratt læringskurve om skikk og bruk i den nye landet. Det sies at vi klarte forholdsvis fort å knekke den norske integreringskoden. Men vi kunne aldri klare det så fort uten støtte fra flere kjære mennesker som rakk hånden sin til oss i de første måneder. Og årene!

De første var Kristian og Gudrun (egentlig kalte alle henne for Lillimor). De kom og besøkte oss på Vensmoen mottak, det vi hadde kommet etter å ha oppdaget at det regnet mye i Bergen. Kristian, en alltid smilende, lubben mann, med dyp basstemme satt med oss og snakket norsk, kav saltdaling, selv om vi var nettopp kommet og kunne ikke så mye norsk. Lillimor, som begynte å lære engelsk på skøy i sine senere år, var tolk.

En dag dukker de opp med Tore og (evig slanke) Karin Rugås. Tore hadde vært sjømann siden han var 15 år og engelsken hans var upåklagelig. Karin, med et evig smil på munnen, vekte misunnelse hos mange kvinnfolk på grunn av sin slanke figur. Ikke minst, også i dag.

De kom på besøk flere ganger, lekte med det nyeste medlemmet i familien. Senere hentet Tore oss, han kjørte fra Finneid og tok oss til hans hjem, Karin ordnet kongelig middag (Tore ordnet kongelige «edle dråper») og, til slutt, ordnet han at noen av barna deres (ofte Gry) kjørte oss tilbake til Vensmoen. På gamle E6!

Så ble vi bosatt på Fauske. I Røsslyngveien 10 A. Og da er det uunngåelig å nevne Brede Svemo. I den tid, 1994-95, bodde det, med stort og smått, tjue bosniere i Røsslyngveien. Og Brede var, fra dag en, en som vi kunne henvende oss til uansett hva det var.

Han kom på besøk, hjalp med det «ukjente» i norske hus, inviterte til et utall fester hjemme hos ham, tok oss med til gamle Fagers, gav oss rabatt når vi handlet på IDEEL... Han var en skikkelig egen miljøarbeider for bosniere i Røsslyngveien.

En setning fra sønnen min beskriver hans forhold til oss best. Jeg skulle reparere noe og manglet noe verktøy da sønnen sa: - Hvorfor plages du med det når Brede, helt sikkert, har det!

Via sønnens fotballkamper ble vi kjent med Torvald Bie, som kjørte oss mange ganger til bortekamper. Det var før vi hadde råd til bil. Og han lærte meg IT-hemmeligheter. Vi er ofte sammen den dag i dag, litt sjeldnere i det siste takket være min latskap (beklager Torvald).

På de samme fotballkampene ble vi kjent med mange andre, men jeg må spesielt nevne Eli Dybvik og Sigurd Refvik. Eli, alltid smilende, livlig dame, uten noen fordommer! Hun skulle så gjerne hjelpe alle, men det er ikke så mange timer i et døgn. Sigurd, en litt mer seriøs utgave av den barmhjertige samaritan.

Han sluset Edita og meg til UNIREG, en nydelig institusjon – (hilsen til Jan Åke Storjord og Kjell Børge Jordbro), hjalp oss med mange gode råd blant annet knyttet til kjøp av hus. Også, for leeenge siden, giftet Eli seg med en mykhjertet muskelbunt, Hans Lehman, og vi har feiret mange nyttårsaftener sammen.

Og min utrettelige nabo Odd Harald Larsen! Han gav meg bl.a. mulighet til å holde hovedtale til Fauskeværinger til 17. mai 2002. som jeg fikk mye skryt for.

Etter at vi kjøpte vårt eget hus i Moselyngveien våre nærmeste naboer Per Arild, Irene, Jan-Kjell og Bjørg Evy stilte altid opp – uansett hva. Jeg pleier å si at på grunn av dem har huset vårt mye høyere markedsverdi.

Med tiden ble vi kjent med mange flere Mennesker (stor M med vilje) som gjorde at vi ikke følte oss som fremmede - vi ble skikkelige Fauskepatrioter.

Jeg tillater meg å misbruke denne spalten og sende en aldri så liten takk til Anne og Finn Stenhammer, Eva og Terje Hanssen, Terje og Grethe, også Hanssen... Tretti år er lang tid og jeg har sikkert glemt noen og jeg ber om unskyldning på forhånd.

Samtidig har de tretti årene ikke bare vært en dans på roser. Vi støttet også på et par skikkelige drittsekker som forsuret livene våre i enkelte perioder. Mer om dem en annen gang.

De fortjener ikke å bli nevnt i denne sammenheng.

For dem som er nevnt og som jeg har glemt å nevne (beklager igjen) tusen takk for de første tretti årene i Norge.