Mest av alt har 2022 vært folk

Det er kanskje tidlig å driste seg til å oppsummere et år allerede midt i desember. Matematikeren i meg sier at det er drøyt 5,75% igjen av året fortsatt. Og det kommer jo forhåpentligvis til å skje en del de siste tre ukene av dette året også. Et av de fineste eksemplene på at «det er ikke over før det er over» minnes jeg fra min tid i Berlevåg. For noen år tilbake var jeg prest og lærer der og fikk anledning til å bli kjent med mange flotte mennesker. En av dem var Einar Strand. For de av dere som husker godt, så var det den eldste av medlemmene i Berlevåg Mannssangforening som ble kjent gjennom «Heftig og Begeistret»-filmene. I 2001 var Einar med koret på turne til USA. Da han kom hjem sa han at dette hadde vært høydepunktet i livet hans. Da var Einar 96 år. Høydepunktet kom altså etter at han hadde levd lenger enn de fleste av oss kommer til å oppleve. Så – høydepunktet i 2022 kan fortsatt komme.

Når vi skal oppsummere, så går vil til historiebøkene. Eller … til Facebook da. Så da har jeg tatt en kjapp titt på hva jeg har vært opptatt av (ved siden av ordspill og pappahumor) det siste året. Og da kan vi jo begynne med januar. Den måneden inneholdt blant annet min 50-årsdag. Nå er jeg egentlig en forholdsvis introvert type og bare sånn passe glad i store selskaper og masse folk, men denne gangen hadde jeg funnet et konsept på feiringen som jeg virkelig gledet meg til. Jeg er så heldig å kjenne en masse mennesker som spiller forskjellige instrumenter og som til dels er særdeles dyktige musikere. Så da var det bare å invitere masse folk, sette fram det vi hadde av instrumenter og la festen – eller konserten hvis det var det den ble – styre seg selv. Jeg hadde bare ikke regnet med vår gamle venn Covid.

For det er altså ikke lenger siden enn i januar i år at ting ble avlyst på grunn av Corona. Av og til så føles tida med hjemmeskole, antallsbegrensninger og munnbind veldig lenge siden. Det er det ikke. Og det slår meg av og til at vi mennesker tilpasser oss – eller glemmer – ganske fort. Å se noen med munnbind på butikken nå er omtrent like sjeldent som det var i 2019. Det var en stund hvor vi ikke lenger stolte på folk som ikke var maskert og luktet sprit. Da presten kunne lage vitser om sprit gjemt på alteret («Jeg er kanskje ikke den første presten som har en liten spritflaske gjemt der fremme – men jeg er kanskje den første som innrømmer det») og vi fortsatt måtte begrense sosialt samvær. Det føles langt unna, men det var altså i år.

For min egen del kom et av de store høydepunktene i februar. I 50-årsgave fra familien fikk jeg tur til Skottland. Det var kombinert studie- og fritidstur og tilfeldigvis var det akkurat da Glimt spilte mot Celtic. Og vant. Glimt var uovervinnelige (det skulle endre seg i løpet av året) og jeg fikk lært litt om skotsk kirkevirkelighet.

Så kom krigen i Ukraina. Som et sjokk på oss alle. Så nært og så brutalt. Og den skulle komme til å prege nyhetsåret og for mange av oss også hverdagene. Men naturligvis på ingen måte så direkte som for alle de som måtte flykte fra hus og hjem. Det var fint å se hvor mange som la noe av sitt til side og som viste, både i ord og i handling at de brydde seg.

For oss som er så heldige å bo her vi bor, så fortsatte jo hverdagen nesten som normalt. I mai var jeg plutselig pappa til en konfirmant og fikk en ny påminnelse om at tida går ikke – den flyr. Jeg prøvde meg på å synge Halvdan Sivertsen sin «Som en engel» i konfirmasjonsselskapet og greide det bare nesten uten at stemmen sprakk.

Plutselig var det sommerferie og vi skulle til London. Eller ikke… For flystreiken i SAS er vel kanskje det mange av oss husker best fra sommerferien i år. Så da ble det biltur til Skellefteå. Og når vi har tatt sommerferien til Skellefteå, da føler jeg at jeg virkelig er fullblods nordlending. Og vi hadde det jo fint. Det var sol, regn, is og opplevelser – mye det samme som vi hadde gjort i London – bare litt annerledes og et annet sted. Så brukte vil heller flybillettpengene på tur til Stockholm i høstferien og hadde det aldeles utmerket.

2022 ble året da jeg for første gang smakte på fermentert hai. Jeg ser ikke bort fra at det også ble det året da jeg for siste gang smakte på fermentert hai. Kombinasjonen råtten fisk og islandsk brennivin høres kulere ut enn det egentlig er. Tro meg.

Det var en dårlig sesong for Glimt i 2022. Nei, det var jo ikke det. Det bare føltes sånn etter de to foregående årene. Hvis jeg som glimtsupporter for 5 år siden hadde blitt forespeilet sølv i serien og avansement i europacupen, da hadde jeg tatt det uten å nøle. Men – på samme måte som med Covid – vi glemmer fort.

Fotball-VM forbigår jeg i stillhet.

Men mest av alt har 2022 vært folk. Flotte, morsomme, snille mennesker som jeg har møtt i sorg og i glede både på jobb og privat. Det er dere som har gjort året verdt å være med på og dere som har fylt alle dagene med innhold.

Kanskje det viktigste jeg har lært er en lekse om hva som er viktig. Historien ble fortalt meg om han som ikke hadde lenge igjen å leve – og han hadde ett ønske: Å få dra hjem til huset og spise potet krakka i brun saus og sove middagshvil på sofaen. Det var det viktige.

Så – ta vare på hverandre og husk på hva som egentlig er viktig når alt kommer til alt. Potet i brun saus og middagshvil høres ikke så mye ut, men det er det jammen.

Arnt Nordkil gift og har to barn. Han stammer opprinnelig fra Hamarøy,
snakker søring og omtaler seg selv som «Nordlending med talefeil». Utdannet lærer og
teolog, fotballgal og musikkinteressert.