Tove Alis Hansen (79) strikker kan hende landets minste klesplagg.

De dukker opp over alt. I alle fasonger, størrelser og årsklasser, og med alle slags ansiktsuttrykk. Blide, sure og overraskede. Noen er lagd av overskuddsmetall fra krigen, og andre er enda eldre. De har runde celluloid-hoder med brunoransje hud og utflytende, blå øyne. Andre er mer adelige med porselenshud, tunge fløyelskjoler og bølgende hår.

Vi snakker om, ja nettopp, dukker.

Felles for dukkene til Tove Alis Hansen på Medås er at hun har strikket eller sydd klærne de har på seg. Enten dukken er stor som et virkelig barn eller mindre enn ei fyrstikkeske. Hun syr og strikker, og her er det ikke vanlig maskestørrelse som gjelder. Dette er en hobby som krever både tid og tålmodighet. Pinnene Tove bruker, er i størrelse 0,75.

- De må bestilles fra England eller Sveits, forteller Tove.

Hennes interesse for dukker og dukkeklær har vært til stede siden hun var lita. Strikking startet hun også tidlig med. Men det var først i starten av 90-tallet, da Tove begynte på et dukkekurs hos en annen kvinne ved navn Tove, at det hele begynte å ta av. Hun forsto også ganske snart at det ikke var selve dukkene, men klærne deres, hun yndet å lage.

En hel vegg i stua er viet til Toves dukker. Her står de bak glass, iført matrosdresser, fløyelskjoler, bunader og hverdagsantrekk. Det er alle slags stilarter. En av dem gråter, en annen ser sint ut, mens en ser ut til å le seg skakk. Det er Tippy, den første dukken Tove lagde. De har et eget samfunn der inne i

skapet. Det er så mange detaljer at jeg ikke vet hvor jeg skal se først, hvor jeg skal feste blikket. Jeg blir nesten satt ut av alle inntrykkene.

- Du må bare se deg rundt, sier Tove blidt og byr på kaffe.

De bittesmå plaggene startet hun å strikke da hun innså at de aller minste dukkene som ble lagd, manglet klær. Antakelig fordi det krever at man er svært fingernem. De delikate, strikkede plaggene lagd av tusenvis av ørsmå masker ble snart populære hos de profesjonelle dukkemakerne.

Hun viser hvor smått det er, det arbeidet hun gjør. Hvordan de nemme fingrene som også er glad i å stelle i hagen gjør imponerende finmotoriske og samtidig raske bevegelser. Et ørlite hvitt strikketøy med vakkert hullmønster skal bli en ankelstrømpe. Hun lager en del av bekledningen til et dukkekurs på Fauske nå i juni.

Sist gang hun stilte ut dukkeklærne, var under en internasjonal dukkefestival i Stavanger i høst. Selv om dukkene er små, er det et stort miljø for denne hobbyen, det er en verdensomspennende lidenskap. Den innbefatter alt fra porselen til cernit og plast, ulike parykker, størrelser og klær, og så er det alt utstyret som følger med for å skape et miljø rundt dukkene.

De koster om lag 400 kroner per stykk. Det er rimelig for et slikt kunstverk, tenker jeg.

Hadde Tove strikket den samme kjolen bare med tykkere pinner og garn, ville den antakelig passet på et av barnebarna eller oldebarna hennes. Fem barn, 12 barnebarn og fire oldebarn har Tove og mannen Per. Barna bor spredt fra Grimstad i sør til Tromsø i nord, men to bor på Fauske. Både barnebarn og oldebarn er stadig innom i bestemors dukkehjem på Medås. Oldebarna er i gårdsbarnehagen like ved, og har kort vei når de skal på besøk. Det er populært for både unger og olde-besteforeldre.

To av barnebarna, Ingrid (12) og Inga (8) pleier å hjelpe bestemoren med dukkene. Med litt kyndig veiledning har de lagd noen vakre dukker som har fått strikkede kjoler. Tove og Per pleier også å få besøk av hele barnehagen. Jeg nevner at det må være litt av en utfordring. For dukkene i skapet, de skal ikke røres.

- Vi har hatt 20 unger her inne på besøk. Det er ikke noe problem. De hører etter, og jeg kan ikke huske at de har ødelagt noen ting. De passer på hverandre og vet at dukkene er «Tove sine», smiler hun.

De minste dukkene er så små at det går minst to av dem inn i ei fyrstikkeske. De har også fått strikkede plagg med mønster eller forseggjorte dåpskjoler. Og er man observant, ser man at det skjer mye i dukkeskapet. Her holder en bustete Baktus på å ødelegge en jeksel. En dukkeversjon av Pippi Langstrømpe smiler til oss fra sin hvite hest. Et elegant kledt ektepar er på reisefot, mens det i et annet rom er julaften. Det er en hel eventyrverden med trivsel og mangfold.

Da barna var små, valgte Tove å være hjemme med dem til de startet på skolen. Da de ble større og hun fikk tid til overs, begynte hun å passe barn som var multihandicappede. Tove omfavner annerledeshet. Det er altså ikke bare i dukkeskapet det er mangfold. Det slår meg at dukkehjemmet ikke bare er et godt hjem for hundrevis av dukker, men også for barna og deres barn og andre som tar turen innom. Og selv om dukkene er en stor del av livet til Tove Alis Hansen, er det noe som er enda viktigere.

- Tid, sier Tove. Det å ha tid til hverandre, til lange samtaler. Det syns jeg er viktig. Forresten, vil du ha mer kaffe?