- Man blir aldri forberedt på noe sånt

Mandag 1. januar klokken 04:52 fikk AMK (akuttmedisinsk kommunikasjonssentral) i Bodø telefon om at det pågikk knivstikking i en bolig på Straumen i Sørfold. De første fra nødetatene som kom til stedet var ambulansen, mens politiet var på plass klokken 05:25 og tok seg umiddelbart inn i huset.

I løpet av kort tid ble det konstatert at tre personer var døde, og et barn som var skadet ble fraktet til sykehuset i Bodø med redningshelikopter.

Politistasjonssjefen

Én av de aller første som fikk beskjed om hendelsen var politistasjonssjef Ronny Borge. Telefonen kom fra operasjonssentralen og beskjeden var kort og brutal:
- Det er en pågående PLIVO i ditt distrikt.

Patruljen som var på jobb denne natta, var allerede på vei mot Straumen da Borge fikk telefonen.
- Alt var veldig uklart på dette tidspunktet, men beskjeden var at det sannsynligvis var flere døde på stedet.

Han forklarer at PLIVO er en prosedyre for pågående livstruende vold.

Eller om man skulle sagt det på folkemunne: Politiet trykker inn den store røde knappen.
- Når en sak blir definert som PLIVO, betyr det at politiet skal inn først, uansett om man risikerer eget liv, forklarer Borge.

Setningen blir hengende igjen i lufta, bak uniform og sikkerhetsutstyr finnes mennesker.

- Det er klart at tanken om risiko for eget liv er til stede, men vi er godt trent på PLIVO-hendelser og er alltid forberedt på at det verste kan skje.

Patruljen som var først framme på stedet var på tur fra et annet oppdrag i Saltdal da PLIVO-meldingen kom. De rykket umiddelbart ut til Straumen.

De behøvde ikke å stoppe innom stasjonen på Fauske for å hente utstyr. Alt var allerede på plass i utrykningskjøretøyet, slik det skal være, forklarer politistasjonssjefen.

Patruljer fra Bodø rykket også ut, men det var de to unge betjentene som hadde vært i Saltdal som rykket først inn i huset.
- Som politistasjonssjef er jeg imponert over jobben de gjorde, alder har lite å si når de er dyktige i jobben sin.

Borge beskriver at det var et svært krevende oppdrag for betjentene, men at de har blitt godt ivaretatt i ettertid av hendelsen.
- Etter et oppdrag med krevende scener, som dette eller for eksempel bilulykker, så følger vi alltid personellet vårt tett opp. I politiet jobber vi veldig tett på hverandre og det gjør at vi kan fange opp eventuelle reaksjoner. Vi har defusing og debrief etter vanskelige oppdrag der alle tanker og inntrykk kan luftes og erfaringer utveksles. I tillegg har vi kollegastøtteordning, tillitsvalgte og verneombud.

Politistasjonssjefen presiserer at det ikke bare er umiddelbart etter oppdraget at personellet blir fulgt opp.
- Jeg bruker å si at vi mennesker lagrer vonde opplevelser i skuffer. Om du ser for deg en kommode der vi putter alle disse vonde minnene bort, så kan det gå en tid og så er plutselig en av skuffene full. Da kan man få en reaksjon på et senere tidspunkt, kanskje på noe man ikke har reflekter så mye over. Alle er forskjellige, men om dette skulle skje så har personellet vårt også mulighet til å få oppfølging av profesjonelle
aktører utenfra.

Selve etterforskningen av saken ble lagt til Bodø, og Kripos ble koblet på i innledende fase på åstedet.
- Det handler rett og slett om kapasitet. I en slik sak er det enorme bevismengder som skal gjennomgås. Da er det en fordel at de ulike etterforskerne er på samme lokasjon. Fra stasjonen på Fauske bidro vi, og en god del av avhørene ble gjennomført her.

Det ble også oppnevnt pårørendekontakter i politiet i Bodø. Det er en formell ordning der pårørende får en kontaktperson i politiet som de kan ringe direkte til, når enn det måtte være.
- Pårørende, enten det er i slike saker eller i andre, har mange spørsmål i etterkant av en hendelse der de har mistet noen. Vi ønsker at de da skal ha en person som de kan forholde seg til, og at de skal slippe å ringe til sentralen. Derfor gir vi ut et direktenummer som de kan ringe når som helst. Det er ei ordning vi får veldig gode tilbakemeldinger på.

Politistasjonssjefen forklarer at selv om politiet er trente i PLIVO-hendelser, så er det alltid noe å lære av enhver situasjon.
- Vi evaluerer jobben vi gjør kontinuerlig, og vi ser alltid etter punkter vi kan forbedre.

I PLIVO-øvelsene, som i virkelige hendelser, samarbeider nødetatene tett. Operasjonssentralene deres på Albertmyra i Bodø ligger vegg i vegg, og kan gjøres om til ett lokale i slike tilfeller.

Som politistasjonssjef har Borge også en plass i kriseteamene i Sørfold, Fauske og Saltdal kommune.
- Kriseteamene består av ulike ressurspersoner, og tilbakemeldingen er at det er verdifullt å ha politiet som en del av kriseteamet. Det vi får spesielt god tilbakemelding på er at vi forholder oss til fakta, vi gjetter aldri.

I kriseteamet gikk hans rolle ut på blant annet å ha kontakt med berørte parter, ordfører og beredskapssjef.

Politistasjonssjefen ønsker å få fram den enorme kollektive innsatsen som gjøres når tragedien rammer. Det er viktig etter en hendelse som den som skjedde natt til 1. januar i Sørfold:
- Én ting er alle med uniform eller de som har en direkte rolle i en slik sak, men jeg vil gjerne også fremme alle de frivillige og samfunnet for øvrig som har trådt til når det verst tenkelige skjedde. Det som slår meg er at når krisen er et faktum, så er mange mennesker i vårt område slik skrudd sammen at vi slipper alt vi har i hendene og trår til.

Lederen av kriseteamet

Grytidlig mandag 1. januar ble Gunnbjørg Olufsen varslet om det som hadde skjedd. Hun er leder for det psykososiale kriseteamet i Sørfold kommune, og jobber til daglig som områdeleder for helse og velferd.
Hun ønsker ikke å gå så mye inn på den konkrete hendelsen på Straumen av personvernhensyn, men forteller hvordan kriseteamet jobber generelt.

- Når jeg får et varsel, vurderer jeg ut fra oppdraget hvem og hvor mange av ressursene jeg må aktivere. Jeg må kanskje koordinere innsats opp mot politi, prest, legevakt eller andre som er involvert. Kanskje må jeg varsle kriseteamet i andre kommuner, forklarer hun.

Kommunene er lovpålagt å ha et kriseteam. Hovedregelen er at at kriser og ulykker håndteres i det ordinære hjelpeapparatet, mens kriseteamet rykker inn når det skjer ting utenom vanlig arbeidstid. De jobber i akuttfasen og har fokus på omsorg, informasjon, stabilisering, praktisk hjelp og støtte.

- Vi vurderer oppfølgingstiltak fortløpende, og hver sak er unik. Vi trekker inn nødvendig kompetanse ved behov, som lege, psykolog, sykepleier og så videre. Vi jobber som kriseledelsens forlengede arm, men er involvert i flest hendelser der kriseledelsen ikke er med, sier Olufsen.

Foruten henne, består det psykososiale kriseteamet i Sørfold av psykiatrisk sykepleier Karianne Pedersen, helsesykepleierne Trude Zahlsen og Berill Dåbakk, helsefagarbeider Kari Sarnes, rektor Arne-Harry Nilsen og kommuneoverlege Nadezda Wessel. Sokneprest Lisbeth Torsvik Gieselmann og politistasjonssjef Ronny Borge er også med.

- Medlemmene er håndplukket på bakgrunn av personlige egenskaper, og er folk som står stødig i skoene. Om jeg skulle stå i en krise selv, er de hjertelig velkommen hjem til meg. Jeg er også veldig glad for å ha prest og politi med, sier Gunnbjørg Olufsen.

Hvem som er med i kriseteamet varierer nok litt fra kommune til kommune. Olufsen tror mange tenker at det bare skal bestå av helsepersonell, men hun mener at de personlige egenskapene er viktigst.

- Disse personene har dempende egenskaper. De støtter opp om de ressursene som mennesker i krise har og normaliserer de ulike reaksjonene, fordi det finnes ikke en fasit på hvordan man reagerer på kriser. Vi har fokus på å hjelpe dem å møte hverdagen igjen når berørte er klare for dette.

Av og til må kriseledelsen varsles, og de samles og samordner innsatsen. De avtaler stopp-punkter, møter for defusing, samt videre oppfølging.

- På sikt er det ikke kriseteamet som jobber, men de vanlige tjenestene i kommunen kobles på etter behov, sier Olufsen.

Kriseteamets innsats avsluttes gjerne rundt tidspunktet for begravelsen, men da er eventuelt de ordinære tjenestene koblet på.

Hvert oppdrag er unikt, og det er ikke uvanlig at de jobber på tvers av kommunegrensene.
- Salten er et lite område, og vi samarbeider godt. Det er lett å kontakte kolleger i andre kommuner, synes hun.

I forbindelse med Sørfold-saken tok Saltdal raskt kontakt og sendte to representanter som deltok i kriseteamet.
- Fauske, Bodø og Meløy var også veldig på tilbudssida. I tillegg hadde vi to personer fra Røde Kors som bisto i rådhussalen der vi hadde samlingspunkt for de berørte, forteller Gunnbjørg Olufsen.

Kriseteamet samles for å evaluere hver eneste hendelse i etterkant.
- Hva gjorde vi? Gjorde vi det rette? Kunne vi gjort noe på en annen måte? Det er alltid læringspotensiale i enhver hendelse.

Når det gjelder hendelsen 1. januar skal det være en felles evaluering med kriseteamene som var involvert i de kommunene som var berørt.
Hvert år er det for øvrig en samling for de psykososiale kriseteamene i Nordland hos Statsforvalteren.

- Der kan vi diskutere ulike tilfeller anonymisert, noe som gir mye læring. Det beste er at man knytter kontakter. Selv samler jeg kriseteamet i Sørfold to ganger hvert halvår, forteller hun.

Selv om Gunnbjørg Olufsen ikke ønsker å gå inn på den konkrete hendelsen 1. januar, er det ikke til å stikke under en stol at kriseteamet har en krevende jobb i et lite samfunn.

- Selv om vi har en profesjonell hatt og profesjonelle sko på når vi opptrer som kriseteam, er vi mennesker og blir følelsesmessige berørte, vi også. Vi lever i så små forhold i Sørfold og Salten at man vet hvem de fleste er, og blir ofte berørt uansett, mener hun.

Kriseledelsen

Tidlig om morgenen 1. januar ringte telefonen til daværende kommunedirektør Lisbeth Bernhardsen. Hun befant seg hjemme sammen med samboer Bjørnar Pettersen som jobber som kommunikasjon- og webansvarlig i kommunen. Telefonen kom fra lederen av det psykososiale kriseteamet, Gunnbjørg Olufsen.

- Jeg skjønte raskt at det var noe alvorlig, og at det kom til å involvere meg også, forteller Bjørnar Pettersen.

Bernhardsen kontaktet Kurt Peder Hjelvik som er områdeleder for teknisk/næring og operativ leder av kommunens kriseledelse.
- Man er aldri forberedt på å få ei sånn melding, innrømmer Hjelvik.
Han er selv med i det lokale brannkorpset, men var ikke på vakt og hadde nødtelefonen avslått den natta.

Hjelvik dro ned på rådhuset for å samle kriseledelsen og danne seg et bilde av hva som hadde skjedd.
- Jeg skjønte tidlig at det sannsynligvis dreide seg om noen man visste hvem var, men fokuset lå på å få apparatet opp å gå, sier han.
Det psykososiale kriseteamet var begynt å samle sine folk, og ordfører Kolbjørn Mathisen ble varslet. Han er overordnet leder av kriseledelsen.
Klokken 10 var kommunens kriseledelse på plass i møterom Rago: Kurt Peder Hjelvik, Kolbjørn Mathisen, Lisbeth Bernhardsen, Bjørnar Pettersen og logistikkansvarlig Trond Nyquist.

Kriseledelsen hadde kontakt med politiet, og fikk tidlig vite at de døde var Terje Åsmund Nordhei, Elin Nordhei Bordi og hennes sønn.
- Vi visste at pårørende var på vei, og forberedte oss på å ta imot dem, forteller Hjelvik.

Det ble opprettet en pårørendetelefon, og de besluttet å åpne et pårørendesenter i rådhussalen. Kolbjørn Mathisen og Bjørnar Pettersen gikk ned for å sette fram bord og stoler.
- Det var godt å ha noe praktisk å gjøre, innrømmer ordføreren.

Kolbjørn Mathisen ble tidlig advart om at det kunne bli et enormt mediekjør, og det kom som et snøras.
- Jeg forutså ikke at det skulle bli det omfanget det faktisk ble, men etter hvert begynte telefonen å ringe, forteller han.

Politiet hadde en pressekonferanse i Bodø klokken 13, og anbefalte kommunen å ha en egen.
- Det var ingen tvil om at det var et stort informasjonsbehov. Alles øyne var rettet mot oss, og det var journalister på tur med fly fra Oslo. Vi planla en pressekonferanse klokken 15, og det ga kriseledelsen arbeidsro, sier Kurt Peder Hjelvik.

Mens Hjelvik var i kontakt med media, kunne ordføreren konsentrere seg om hva han skulle si.
- Vi diskuterte hva vi kunne gå ut med, og at vi kunne stå inne for det, sier Kolbjørn Mathisen.

- Ordene du velger i en slik alvorlig situasjon, er alfa og omega. Om man velger feil ord, kan det få et helt annet utfall enn man har tenkt, sier Bjørnar Pettersen.

Pettersen hadde hatt rollen som kommunikasjons- og webansvarlig siden 1. august, og følte at han lærte mye i løpet av få timer den dramatiske dagen.

Dette var en ny erfaring for kriseledelsen.
- Å ha en aktiv part som jobber opp mot info var utrolig nyttig. Bjørnar gjorde en kjempejobb, sier Kurt Peder Hjelvik.

Kommunen brukte hjemmesiden og Facebook til å informere befolkningen, men stengte kommentarfeltet på Facebook i et par dager for å unngå debatt.
- Jeg ble overrasket over hvor viktig informasjonen var for folk. Vi kunne se at hundrevis hadde vært inne og lest sakene i løpet av få minutter, sier Bjørnar Pettersen.

Den første dagen konsentrerte krisestaben seg om mange ulike oppgaver.
- Ansatte i kommunen var berørt, lokalsamfunnet var preget. Vi fant fort ut at ungdomsmiljøet også var rammet, og lurte på hvordan vi kunne nå dem med et tilbud, forteller Hjelvik.

Klokken 15:00 møtte ordføreren pressen i foajeen på rådhuset. Pressekonferansen ble sendt direkte i flere medier.
- Jeg var preget. Det var ikke til å unngå, innrømmer Mathisen.

Senere samme kveld stilte han opp på direkteintervjuer med både NRK og TV2.
- På et tidspunkt var jeg så sliten at jeg ikke skjønte det selv. Jeg benyttet en anledning til en liten gåtur og litt kaffe, så var vi i gang igjen. Da er jeg glad for at Kurt, under et av de siste intervjuene første dagen, sa at nå bryter vi, forteller Kolbjørn Mathisen.

Den første dagen var de så fokusert at de glemte å spise. Det tok de lærdom av.
- Kriseledelsen er satt sammen av mennesker. Vi blir også slitne og trenger å ventilere. Man må ta vare på seg selv og sin mentale helse, påpeker Kurt Peder Hjelvik.

Etter hver arbeidsdag hadde ordføreren en stille stund for seg selv på kontoret før han gikk hjem.
- Saken kvernet i hodet hele tiden, og jeg spurte meg selv om jeg kunne gjort noe annerledes den dagen, sier han.

Presset fra media var fortsatt til stede, selv etter en ny pressekonferanse 2. januar. Den kvelden snek ordføreren seg ut av rådhuset for å unngå journalister.
- Da jeg var vel hjemme, gikk jeg knapt ut for å hente inn ved, for å unngå journalister.

Det gikk ikke lang tid før det kom henvendelser fra både privatpersoner, lag og foreninger som ønsket å bidra på en eller annen måte.
- Det var gjennomgående hele veien. De frivilliges ønske om å stille opp var helt fantastisk, sier Kurt Peder Hjelvik.

- Alle som ble spurt om å stille opp på noe sa ja, det var ikke noe problem. All ære til de som bidro og hjalp oss i den situasjonen, legger Kolbjørn Mathisen til.

Utover uka ble det satt i gang flere tilbud, som åpen hall, samlingssted for ungdom og hodelykttur.

Ordføreren beskriver stemningen i kommunen de to første ukene som rolig og litt rar.
- Jeg deltok på de fleste arrangementene som foregikk og snakket med mange, sier han.

Kurt Peder Hjelvik på sin side var mer tilbaketrukket.
- Min energi gikk til jobben, og ellers trengte jeg tid for meg selv. Jeg hadde litt dårlig samvittighet for at jeg ikke deltok på så mye, men jeg var med på lystenninga som kirka tok initiativ til, forteller han.

Kriseledelsen i Sørfold kommune er opptatt av å få fram at hele organisasjonen har bidratt i etterkant av den tragiske hendelsen.
- De har stilt opp langt utover det man kan forvente. Jeg er storimponert over blant annet det psykososiale kriseteamet og hvilken flyt de har i arbeidet. Alle ansatte fortjener en klapp på skuldra, sier ordføreren.

- Kan man være forberedt på slike hendelser som den som skjedde 1. januar?

- Nei, men når det først skjer noe så ser vi at organisasjonen fungerer, mener han.
Noe av det første han gjorde som fersk ordfører sist høst var å delta på en stor kriseøvelse i en av tunnelene i Sørfold. Han var glad for å ha med seg den erfaringen, selv om ikke det kan sammenliknes med de første dagene i januar.

Etter nyttår har de sett en endring i lokalsamfunnet på en positiv måte.
- Folk er mer opptatt av å gjøre ting i lag. 10. klassen hadde kafé, og det kom masse folk, sier Hjelvik.

- Jeg hørte flere som snakket om at det burde komme i gang ulike aktiviteter. Da gikk jeg ut med en oppfordring til lag og foreninger om å starte opp faste aktiviteter og gjerne gjøre noe ekstra, forklarer ordføreren.

Hovedmålet deres har hele veien vært å ivareta alle - ikke minst de pårørende.
- Det vi har vært gjennom på godt og vondt, det tror jeg har gått såpass bra fordi vi er en liten kommune. Vi er nært på, har god lokalkunnskap og folk har stilt opp for hverandre, mener Kurt Peder Hjelvik.

- Man ser at maskineriet fungerer, at alle har sin funksjon og utfyller hverandre, tilføyer Bjørnar Pettersen.

Ordfører Kolbjørn Mathisen unner ingen andre å stå i det de sto i 1. januar.
- Man må bare bite tennene sammen, og i en slik alvorlig situasjon går man mer eller mindre på autopilot, slår han fast.

Soknepresten

Lisbeth Torsvik Gieselmann er sokneprest i Sørfold. Hun hadde feiret nyttår sammen med mannen sin hjemme på Fauske, var sent i seng og hadde fri 1. januar.
- Jeg våknet sent, og da jeg så på telefonen formelig kokte den. "Hva i himmelens navn er dette", tenkte jeg og ringte til prost Sven Becker.

Hun fikk en kort versjon av hva som hadde skjedd.
- Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre, men da jeg hørte at de skulle åpne rådhussalen for pårørende fant jeg ut at jeg ville være der, forteller hun.

Det er ingen kirke på Straumen, og heller ikke noe bygg som står klar til bruk hvis det er behov for lystenning eller andre ritualer.

- Folk trenger ritualer, og det er ikke knyttet til hvilket som helst rom. Kirka representerer noe større, og når det skjer en katastrofe så ser vi at de som ellers ikke er i kirka også kommer. Hvis man bruker et annet lokale så skal det kanskje ikke mer til enn noen hvite duker for å skape den rette rammen.

Da soknepresten kjørte til Straumen 1. januar for å være til stede i rådhussalen, var hvite duker det siste hun tenkte på.

- Vi var nok litt satt ut alle sammen. Det var en "ut av deg selv"-opplevelse, sier Gieselmann.
Hun var til stede på pårørendesenteret utover dagen, og syntes det var meningsfullt og viktig, også for sin egen del.

Selv om det ikke er noen kirke på Straumen der det kunne åpnes for lystenning, visste de råd på kirkekontoret.
- Diakon Connie Bakken foreslo at vi skulle åpne den store katedralen, altså å samles utendørs, forteller soknepresten.

På kvelden fredag 5. januar var det et hav av lys i den lille parken i Straumen sentrum. Noen kom og tente lys, snakket litt og dro igjen. Andre var der i flere timer.

- Da så vi hvor viktig det var for folk å møtes og å ha noe håndfast å gjøre.

I den første tiden opplevde Lisbeth Torsvik Gieselmann at hun og kollegene jobbet litt på siden av det kommunen gjorde. Hun synes de i mye større grad burde planlagt sammen og samordnet de ulike aktivitetene og tilbudene som ble satt i verk.

- Ikke minst når det skjer noe her på Straumen som vi ikke har et kirkebygg, og dette tok jeg opp i kriseteamet da vi hadde evaluering der. Det er for øvrig et fint kriseteam med veldig dyktige folk, synes hun.

Prester utfører ikke bare begravelser. De har adskillig flere arbeidsoppgaver. I tilknytning til begravelser er det også et stort arbeid utenom selve seremonien.

I hverdagen kommer soknepresten som regel i kontakt med pårørende når det meldes inn at noen skal begraves. Hun avtaler en sorgsamtale i forkant av den. I forbindelse med en krisehendelse kan det bli mange slike møter.

- Vi tar kontakt med pårørende og stiller oss til disposisjon. Jeg sier at de kan ringe meg når som helst, og jeg ringer også dem for å avtale besøk. Så må man utvise skjønn for hvor lenge man skal fortsette å være «på» fra vår side. Tilgjengelig er vi uansett videre, sier Lisbeth Torsvik Gieselmann.

Når det gjelder drapene i Sørfold, hadde prost Sven Becker en overordnet rolle.
- Han tok for eksempel ansvar for henvendelser fra pressen, slik at vi kunne konsentrere oss om andre ting, sier Gieselmann.

Når hun sier "vi", er det fordi sokneprestene Arnt Nordkil og Guri Lise Stavrum fra Fauske og Saltdal også ble koblet inn.

- Sven bestemte fort at det var naturlig at vi hadde ansvar for hver vår del av familien.
De tre prestene samarbeidet også om den felles begravelsen for de tre døde i Røsvik kirke 23. januar.

Lisbeth Torsvik Gieselmann synes at hun og kollegene ble fulgt godt opp underveis og i etterkant, med blant annet et møte i Bodø.

- Vi hadde også en større samling der alle som hadde vært involvert var representert – iallfall ved at lederen for hver gruppe var representert, som for eksempel politistasjonssjef Ronny Borge. Både kirkelige ansatte og andre involverte deltok her.

De fikk de satt ord på ting og hun syntes det var både meningsfullt og lærerikt å se hva de andre hadde stått i.
- Det har vært voldsomt. Å kjenne at man klarer å stå i det er ingen selvfølge. Jeg blir veldig berørt og er nært de menneskene som er i en horror-situasjon. Jeg tror jeg har håndtert det greit fordi jeg selv har vært godt ivaretatt, men tenker alltid om jeg kunne gjort noe annerledes, innrømmer hun.

I januar i år var det til sammen åtte begravelser i Sørfold. En del av dem var det andre prester som håndterte, men Gieselmann syntes det var godt å ha andre oppgaver også innimellom.

Prester møter mennesker i mange vanskelige situasjoner, men man vet ikke alltid hva dagen kan bringe.

- Du kan forberede ting, men aldri være helt forberedt, sier soknepresten i Sørfold.

Sorg og krisehåndtering er en del av utdanningen. Hun har også en tilleggsutdanning innenfor sjelesorg som innebar 11 ukers intensivt kurs med mye praksis på Lovisenberg sykehus i Oslo. Digitale kurs er også gjennomført.

- Når folk hører begrepet «sjelesorg», tenker de nok fort at det handler om at man må snakke om tro. Sånn er det ikke. Det er «den andre» som bestemmer hva vi skal snakke om – og presten er først og fremst en lytter, men kan forhåpentligvis også være til hjelp.

De erfaringene hun har gjort seg, tar hun med seg til senere kriser.
- Det er jo alltid en krise for de familiene som mister noen, sier hun.

I Nes og Hallingdal har det også vært en tøff start på året med familiedrapssaker. Gieselmann har sendt e-post til prestekolleger der for å vise sin støtte.

En god stab og et godt internt samarbeid er noe av det hun trekker fram som viktig i en krisesituasjon.
- Her vil jeg virkelig hylle hele Sørfold menighets stab i alt dette de har stått i sammen. Et godt kollegasamarbeid med en god overordnet er også svært viktig, og jeg kunne ikke hatt en bedre leder. Det er håpløst å stå alene i en slik situasjon, mener soknepresten.

Hun ser at hun kanskje kunne ha vært litt mer "på" når det gjelder hennes egen rolle i kriseteamet og kommunen, men det tar hun med seg videre.

Gieselmann trekker også fram viktigheten av lokalsamfunnet ellers med naboer og andre som viser støtte til de som er berørt.

- Det er fint at de viser at de er der. At de kommer innom med nybakt brød eller handler for dem på butikken. For mange er det vanskelig å gå ut blant folk igjen. Da må vi være der for hverandre, mener hun.

Etter begravelsen er også presten der for de pårørende om de har behov for det.
- Det kommer noen dager i året som er spesielle. Som Allehelgensdag, der navnene på de som gikk bort det siste året leses opp i kirken.

Årsdagen for drapene i Sørfold vil også komme.
- Hva gjør vi med den? Vi har ikke lagt fra oss saken. Den kommer til å være der og er en del av lokalsamfunnet og nasjonens historie, sier Lisbeth Torsvik Gieselmann.