- Livet blir annerledes, men vi skal leve likevel

- Så, hva har du jobbet med tidligere?

Spørsmålet kan knapt være enklere. Men jeg stusser veldig på at det stilles. Ikke fordi det er noe rart med å spørre om det i et jobbintervju, men fordi det allerede ble spurt om for to minutter siden.

Det er ingen tvil om at personen som blir stilt spørsmålet blir litt usikker, men svarer på nytt. Det kunne jo bare være at han ikke fikk nok svar første gangen.

Jeg får en rar følelse i magen. Dette er ikke som det skal være.

Vårsola kommer stadig høyere på himmelen, selv om det fremdeles er store hauger med brøytet snø utenfor Orlando i Fauske sentrum. Jeg er klubbleder i Saltenpostens redaksjon, og har sammen med redaktør Frank Øvrewall vært på et jobbintervju med en kandidat til en ledig stilling hos oss.

For første gang kan jeg med sikkerhet si at jeg stoppet opp og kjente på den altoppslukende følelsen av at det er noe galt med husken til mannen som er mye mer enn bare en sjef.

Dette er hans historie, sett fra mitt perspektiv som kollega i 15 år, og som venn like lenge. For hos oss i Saltenposten blir man nesten automatisk noe mer enn noen som bare jobber sammen. Og det er takket være Frank Øvrewall.

Veien til sofaen i stua hjemme på Tverlandet hos Frank og kona Kari Vold Jensen har vært lang fra den dagen på Orlando. Men nå er det ingen vei tilbake lenger.

Følelsen av at noe ikke stemte har fått et navn. Et navn som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen til noen og enhver.

Alzheimers sykdom.

Beskrivelsen av symptomene er lang og skremmende. Det er først de daglige gjøremålene som glipper, man bruker lengre tid på å lære seg nye ting, og det som man før tok på strak arm, må man bruke mye lengre tid på.

I tillegg er det mange som blir både innesluttet og trekker seg tilbake fra det sosiale livet.

Akkurat det kunne knapt stemt verre på Frank Øvrewall. For om det er noe han har innprentet i ryggraden, er det gleden av å være sammen med andre og være utadvent. Og sånn er det heldigvis fremdeles. Å sitte å prate sammen, er heldigvis ikke noe problem.

- Jeg merker jo at det er ting jeg ikke klarer å huske så godt, men det er ikke noe som plager meg veldig. Det er kanskje ting som hva jeg spiste til frokost, og tidspunkter og passord. Men det går egentlig ganske bra, sier Øvrewall og får kaffekoppene på bordet.

Den drevne pressemannen har vært i ulike aviser landet rundt i en yrkeskarriere som har gått over 40 år i bransjen. Det har vært en reise gjennom store omveltninger og flere revolusjoner i både teknologi og medievaner hos leserne.

- Men han har alltid hatt en glød over seg i alt han har gjort i jobben, sier kona gjennom snart 30 år, Kari Vold Jensen.

- Han har alltid vært den som ordnet opp, om det var praktiske ting eller på jobb. Vi har alltid visst at Frank fikset problemer, uten at det var noe å bekymre seg for. Han hadde en arbeidskapasitet som var helt enorm.

Det var kanskje her hun oppdaget at det var noe som ikke stemte. At det som før gikk unna som en lek, tok lengre tid. Når Frank satt ved datamaskinen på hjemmekontoret, tok saker som tidligere ville gått fort, nå flere timer.

Som redaktør i Saltenposten har Frank Øvrewall alltid hatt travle dager. Det har og er fremdeles mye å holde oversikt over i en redaksjon. Derfor er det kanskje ikke så rart at det ikke ble reagert så voldsomt på at noe forsvinner i glemmeboka, for noen og enhver.

- Jeg har alltid skrevet ting ned for å huske dem, også lenge før jeg ble syk. Det er så mange beskjeder som kommer og går i et slikt miljø, at det er vanskelig å ha oversikten uten det, sier Frank.

For oss som er og har vært hans kollegaer i mange år, er nok det en stor del av grunnen til at vi ikke tok inn over oss at noe var alvorlig galt. Det var så lett å finne unnnskyldninger for at de endringene som kom, ikke var noe spesielt. At det var travelt, at Frank ble eldre eller at vi ikke hadde vært klare nok i meldingene.

Det førte også til at det ble en stor grad av fornektelse blant flere av oss som har vært nærmest. At Frank måtte stille spørsmål flere ganger i løpet av arbeidsdagen om hva vi jobbet med, at møter ble glemt og ikke minst hva som ble sagt i dem likeså, det var liksom ikke noe man tok tak i.

Grunnene til det er like mange som det er ansatte i avisen. Mange av oss ville ikke se det åpenbare i øynene. Og det gjorde også at vi fikk en form for berøringsangst som fikk konsekvenser langt ut over vår egen hverdag. For Kari og alle de andre som står Frank nær på hjemmebane, var stillheten fra jobben øredøvende.

- Det var flere som tok kontakt med oss, og etter at diagnosen var klar i februar har jeg svart alle som spør om hva som er galt med Frank. Det var veldig vanskelig å vite hvordan tilstanden var, og samtidig ikke høre et eneste ord eller bekymring fra de som var sammen med han hver dag, sier Kari og ser på Frank med en alvorstynget mine.

- Jeg kunne bare ikke fatte at det ikke var noen som reagerte på hvordan det sto til med en person de var sammen med og som jeg vet de bryr seg om. Det var rett og slett veldig sårt, forteller hun.

Som kollegium og venner av Frank, har vi alle gått i oss selv etter at han og Kari valgte å stå fram med denne historien. Vi har trodd at det å ha respekt for privatliv, var rett. Men i denne saken er det alt annet enn det. Vi skulle vært de første som sa fra når noe ikke stemte. Vi skulle vist at vi var her og at omsorgen er større enn redselen for å tråkke over en strek.

For nå har livet fått et helt nytt perspektiv for Frank og Kari, og resten av familien i det blå huset på Tverlandet med en av de beste utsiktene i Bodø kommune. Nå handler det om å leve litt mer konsentrert enn før. Det, og ikke minst å fortelle om hvor viktig det er å bryte ned barrierene og stigmaet som fremdeles omkranser Alzheimers sykdom.

For det er ingen selvfølge at man vil gå ut med at man har fått denne sykdommen. For Franks del kom vendepunktet etter å ha lest Ingebrigt Steen Jensens bok "Før jeg forsvinner", som han skrev etter selv å ha fått påvist Alzheimer.

Den ble vesentlig for Franks erkjennelse av at han har Alzheimer, og at det er en sykdom som ikke kan ties ihjel.

På samme måte har vi som har vært så nære, kanskje nærmere enn noen andre enn familien, måttet komme til vår egen erkjennelse. Om du bryr deg, så si fra. Vi som jobber i denne bransjen skal kunne alt om det å åpne dører og snakke om ting som er vanskelige. Da må vi klare det i vår egen hverdag også.

Eller som pressemannen Frank selv sier det:

- Jeg har brukt et helt yrkesliv på å få folk til å stå fram med sine historier. Da skulle det nesten bare mangle at ikke jeg gjør det med min, sier han med et smil.