Tenkte ikke på rasfaren

Ulykken kom som et sjokk på alle.

Det nyttet ikke at nødetatene gjorde det de kunne for å finne de to i live. Alt av hjelpeapparat var raskt til stede, blant annet med helikopter og mannskap fra Røde Kors Hjelpekorps.

De klarte å lokalisere de to anleggsmaskinene, og fikk gravd ut de to mennene. Men de kunne bare konstatere at de var omkommet.

Til en viss grad utsatte hjelpemannskapene seg for fare ved å dra inn i området. De var klar over at det fortsatt kunne være rasfarlig her. Likevel utførte de oppdraget.

Etter ulykken sitter to familier i sorg. Det samme gjør venner og kolleger på arbeidsplassen til de to. Vi føler med samtlige i sorgen som vil prege dem resten av livet.

Et helt naturlig spørsmål å stille er hvordan dette kunne skje. To menn ble tatt av et stort snøras i en fjellside. Var det ingen som innså at oppdraget var risikabelt?

Svaret skal ikke vi gi, det skal politiet finne. De etterforsker alle alvorlige arbeidsulykker for å finne årsaken og for å se om regler eller rutiner har sviktet.

Så langt virker det som om ingen tenkte på at det kunne være rasfare forbundet med å starte arbeidet med å brøyte opp veien. Verken oppdragsgiver, arbeidsgiveren eller de to mennene selv.

Anleggsveien har blitt brøytet opp på ettervinteren hvert år, uten at det har skjedd noe. Derfor var det ingen som forutså at det kunne gå galt i år.

I ettertid er det lett å innse at rasfaren burde vært vurdert. Slik vil det alltid være når ulykken først er et faktum. Det betyr ikke det samme som at noen kan klandres.

For de pårørende er det en fattig trøst at alle tar lærdom av en slik ulykke. De som opererer i bratt terreng i arbeid eller på fritida vil ha den i tankene. Noe slikt må ikke skje igjen.