Intet nytt fra hjemmefronten

De svarte viserne mot blågrønn skive viser at tidspunktet for å melde sin digitale tilstedeværelse er faretruende nær. Fanden. Jeg som tenkte at dette skulle bli dagen hvor vi leverte over pari.

Brødsmulene ligger tjukt utover kjøkkenbordet. Jeg er ikke sikker på om alle har fått i seg frokost. Hvem av de fire ungene var det forresten som snek seg unna tran?

Fjerdeklassingen har funnet sin vante plass ved spisestuebordet. Han har allerede begynt å legge fram bøker fra skolesekken. Jeg mistenker at han har Pokémon på iPaden. Tredjeklassingen er sporløst forsvunnet. Han har tre minutter til morgenmøte på Teams, og jeg mistenker at han sitter på do. Førsteklassingen løper opp trappa med lekesverdet. Jeg mistenker at han jakter på lillebroren.

Let the games begin tenker jeg, og sluker kaffen.

Kanskje jeg får tid til å sjekke jobbmailen før lunsj?

Var det noe kaffe igjen?

De svarte viserne mot blågrønn skive viser at tidspunktet for å si hei på Teams er passert. Jeg roper etter tredjeklassingen. Fjerdeklassingen blir sint for han sitter med et talenotat han skal levere inn via Showbie, og jeg ødela innspillinga. Førsteklassingen og hans medsammensvorne
ligger under trappa og spionerer.

Tredjeklassingen dukker opp. Med en fotball. Jeg rister på hodet og konfiskerer til meget tydelige og nordnorske protester. Ekkoet fra han som må slette talenotatet på nytt igjen kastes mot oss. Jeg tar tak i armen til den optimistiske fotballspilleren og drar han etter meg opp til kjøkkenet.

Han plasseres på en stol, og får beskjed om å melde sin tilstedeværelse for læreren.

Jeg går til spisestua og rekker akkurat å spørre om det går bra til han som akkurat ikke rakk å stoppe talenotatet før mora ødela for tredje gang. Om den fyren der hadde gitt opp nå hadde han fått full forståelse fra meg, altså. Jeg sjekker dagens oppgaver, og bekrefter at jeg skal bistå med matematikken hans.

Heldigvis er det bare fjerdeklassematte her i gården. Vi slipper å avsløre hukommelsessvikt ennå ei stund.

Men nå er det virkelig på tide å finne rømlingene.

Spionene har troppeforflyttet seg vekk fra trappa. Jeg leiter på soverommet. Deretter på badet. Går opp og leiter på vaskerommet. Fortsetter til loftstua. Med ett brytes still-
heten av et «mammmmaaa» fra kjøkkenet.

Jeg går ned og sjekker gradestokken sammen med en frustrert tredjeklassing.

Det lyder et nytt «maaaaamma» fra spisestua. «Ikke gå, jeg trenger hjelp!» sier tredjeklassingen til ryggen min som allerede er på vei bort for å hjelpe fjerdeklassingen med å oversette engelske gloser. I sidesynet ser jeg to svarte kappekledte som fyker ned trappa.

Stillheten skyldtes et dypdykk ned i karnevals-
kista. Jaja. Det må da kunne kvalifisere som kunstneriske fag...?

Jeg langer ut og fisker frem den største superhelten, som løftes videre til sin stol på spise-
stua. Han spreller som en fisk, og har slett ikke lyst til å øve på Dagens tall. Fra kjøkkenet ropes det «mammmmmmmmaaaaaaa».

De svarte viserne mot blågrønn skive viser at klokka allerede er ti. Er det fritt for kaffe?

Førskoleungen løper opp i sofaen. Jeg huker tak i kappa som flagrer bak. Han får tilbud om et matteoppdrag. Med tjukk kritt mot rosa ark rabler jeg ned noen enkle talloppdrag. Jeg ser på kråketærne som skal forestille tall.

At den ungen der fortsatt speilvender tallene er lett å forstå, altså.

Kampen om tilværelsen sørger for at det ljomer et tostemt «mammmmmmaaaa» fra spisestua.

Etter ørten mamma og fjørten fram-og-tilbake-er-like-langt har vi fått gjennomført både krigshistorie, bokrapporter og brøkregning. Vi har flere oppgaver igjen, men det er på tide med mat. Etter lunsj er det på tide med fysisk aktivitet og naturstudier utendørs.

Mora må ha luft.

Det har kommet godt med snø, så vi lager en diger borg som etter hvert blir en hest og deretter en krokodille. De krangler om hvilken ende som er hode, og hvilken ende som er hale. Ingen av klumpene ligner, men jeg velger å ikke blande meg borti bagateller. Så krangler de om hvem som skal sitte hvor.

Jeg sukker og lengter etter kaffe.

Med ett dukker det opp to fremmede barn borti skogen. «Åh, der tjæm da nån» sier en av guttene mine skremt. De andre brødrene bråstanser. Barn! Ekte, levende menneskebarn! Ungene mine strekker hals og nistirrer på denne kuriositeten etter ukesvis i karantene. Det er som å se en scene fra en naturfilm med pungrotter i ørkenen.

Jeg ler så jeg hikster av reaksjonen.

I ett lite øyeblikk streifer en tanke. Hvordan vil de menneskelige relasjonene våre bli senpåvirka av denne Corona-tida?

Før jeg får fulgt tanken videre blir jeg truffet av en snøball. De fremmede inntrengerne er vekk. Jeg røskes tilbake til rivalisering og virkelighet. Jeg har for lengst begynt å grue til alle søkkvåte klærne som må tørkes på badegulvet sånn at vi kommer oss ut for en redningstur også i ettermiddag.

Tilbake i huset kjemper vi videre med hjemmeskole-oppgavene som gjenstår. Etter denne unntakstilstanden er det ingen foreldre som noensinne kommer til å ytre et eneste ord om
lærernes lange sommerferie.

De svarte viserne mot blågrønn skive tikker tungt. Kanskje jeg får sjekka jobbmailen mens jeg lager middag. Og tro om det ikke snart er likørtid?