Konservatismen kostet dem valget

Så var det dagen derpå for hele nasjonen. Valget er tatt, og det er klart at det blir et regjeringsskifte med en eller annen rødgrønn konstellasjon.

Det var et valg med mange historier, men den kanskje mest fremtredende og ikke så rent lite tragiske, er den som Kristelig Folkeparti var med på å forfatte. De har kjempet mot sperregrensa i flere måneder, til tross for at de har lagt ned en iherdig innsats underveis i valgkampen.

Men det verst tenkelige for de gule ble en realitet. De manglet 0,2 prosent for å komme seg over den definerende 4-prosentsgrensa.

Uten å være flåsete, forskjellen på himmel og helvete for Krf.

Sist gang partiet hadde en oppslutning som dette, var det fremdeles fire år igjen til andre verdenskrig brøt ut. Det sier sitt om det historiske tapet partiet har lidd.

Hva er så grunnen til at dette ble en realitet?

De har hatt statsrådsposter som normalt sett er populære og lite kontroversielle. Samferdsel, jordbruk og bistand burde skape større entusiasme enn de fjerner.

Til og med på Fauske, som kan skilte med sin egen statssekretær i Ingelin Noresjø, belønnet henne med 1,9 prosents oppslutning.

103 personer fant partiet verdig i hennes egen hjemkommune. Man blir kanskje ikke profet i eget land, men det får da være måte på.

Jeg tror ikke Noresjø skal ta det så alt for tungt, for jeg tror ikke hun er hovedgrunnen til svikten i velgermassen på hjemmebane. Hun er i hvert fall ikke grunnen på landsbasis.

Noresjø var på siden med Knut Arild Hareide som ville dra partiet mot venstre tilbake i 2018.

Det ville ikke flertallet, og det er prisen for det de betaler i dag. Konsekvensen var at partiet ble polarisert i langt større grad, og ikke minst at mange meldte seg ut.

Noen av dem startet sågar partiet Sentrum, som ironisk nok stakk av med nok stemmer til at det ville dratt Kristelig Folkeparti over sperregrensa om de hadde stemt på sine gamle venner i stedet.

Faktum er at den konservtive høyrevendte linjen partiet la seg på den gang, sikkert har skaffet dem en hardere og mer lojal kjerne enn før. Problemet er at den er langt mindre enn tidligere.

Man skal være forsiktig med å blande tro og politikk, men i et progressivt samfunn kan man ikke reise baklengs inn i framtida. Uansett hvor mye man vil være det moralske og verdifremmende alternativet.

Da ender du opp med at ingen vil stemme på deg.

Så har man det siste lille krumspringet til partilederen som på papiret bodde hjemme hos mamma og pappa, mens leieinntektene rant inn fra leiligheten på Lillestrøm.

Han hadde ikke gjort noe galt, sa alle. Men han var lei seg, det skal han ha. Noe som vanvittig nok ga Ropstad og Krf en oppsving på meningsmålingene.

Men mandag kveld var det uansett over.

En større skjebnens ironi enn det siste man fikk se fra Kristelig Folkepartis valgvake, kan man knapt forestille seg.

En lettere resignert Kjell Ingolf Ropstad skal ta et oppgjør med den umiddelbare realiteten som ligger foran han. Men han rekker bare si at regjeringen går av, før en overivrig røykmaskin sender tilhørene ut av salen.

Tilbake på scenen står bare en tom talerstol, og minnene av det partiet som for 24 år siden gikk inn på Stortinget med 25 mandater. Nå er de tre igjen.