- Jeg trenger å se det med egne øyne for å få ro i hjertet

Mouda, eller "Modi" som kollegaene på Krølle kaller henne, besto fagbrevet som frisør med glans i høst. Sjefen hennes Hans Marius Steinbakk er full av lovord om den unge frisøren.

- Det er rift om frisører som har gått frisørskolen, så at vi fikk Modi hit er jeg veldig glad for. Hun er meget dyktig, fastslår han.

- Jeg trodde det var en telefonselger som skulle plage meg når Hans Marius ringte meg. Jeg holdt nesten på å svare nei takk og slenge på røret, forteller Mouda som på daværende tidspunkt nettopp var ferdig på frisørskolen i Molde.

At hun skulle ende opp som frisør på Fauske, hadde hun ikke trodd, da hun måtte flykte fra alt hun hadde kjært grunnet krigen i hjemlandet.

Hun var nemlig sikkert på at hun skulle vende tilbake til barndomshjemmet i Damaskus i Syria etter kort tid.

Slik skulle det derimot ikke bli, og veien til der hun er i dag, har vært veldig lang og til tider ulidelig vond.

Kan du fortelle litt om den perioden etter at dere måtte flykte?

- Det var i 2012, like før jeg gikk inn i tenårene. Vi rakk ikke pakke, og jeg trodde heller ikke at det var nødvendig siden jeg trodde vi skulle vende hjem igjen etter kort tid.

- Vi dro først til Libanon, deretter til Jordan, og så videre til Tyrkia. Jeg visste aldri hvor reisen gikk, og jeg tror jeg var i sjokk eller deprimert, for jeg klarte ikke kjenne på følelsene mine. Det var akkurat som om at jeg bare var et tomt skall. Jeg husker spesielt da vi var stuet på en båt over flere dager, det var helt forferdelig. Båten var godkjent for 40 personer, men vi var langt flere.

- Et minne jeg har som sitter i ennå... Jeg husker det var mørkt, og det var en av nettene vi tilbragte ombord på båten.

- Jeg husker at jeg tenkte at jeg kom til å dø, men at jeg ikke hadde noen følelser rundt det. Jeg var likegyldig til om jeg levde eller døde. Det sier kanskje noe om hvordan det var å være på flukt, svarer hun med tårer i øynene.

- Hvordan var det å komme til Norge?

- Jeg skal innrømme at det var vanskelig de første årene. Vi ble flyttet fra mottak til mottak og det var veldig ustabilt og uforutsigbart. Jeg ble jo også tenåring i den perioden, en tid som normalt er vanskelig for enhver ungdom som lever med trygge rammer.

- Jeg klarte ikke å kjenne på følelsen av hvordan det var å leve i Norge, siden jeg knapt var utenfor mottakene før jeg etter flere år, fikk begynne på frisørskolen og fikk venner.

- Jeg kjente også veldig på stigmaet det er å være stemplet som "flyktning". Det synes jeg er vanskelig å identifisere meg med, det kjennes som et veldig negativt ladet stempel. Før vi flyktet så var Damaskus en magisk plass å vokse opp, og jeg hadde jo sett "flyktninger" på tv. Hadde ikke forestilt meg at jeg selv skulle havne i en slik situasjon. Det var helt utenkelig.

-Kan du fortelle litt om hvordan det var å vokse opp i Damaskus?

- Damaskus er den eldste byen i historien, og den kalles jasmin-byen. Når du går i gatene i gamle Damaskus, så lukter du jasmin. Overalt vokser det jasmin. Jeg elsket å utforske gamlebyen, og jeg har uerstattelige minner fra disse gatene inngravert i hjertet mitt.

- Det er den vakreste plassen på jord. Menneskene der var fredelige og vennlige. Man hjalp alltid andre, uansett om det var en fremmed.

- Det er vondt å tenke på at Damaskus som finnes i minnene mine og i hjertet mitt, ikke er den samme lengre. Jeg tror på mange måter at jeg har et behov for å se det med mine egne øyne, for tro det og få fred i hjertet.

-Nå har du fagbrevet i boks og fast jobb på Krølle. Var det å bli frisør noe du drømte om som lita jente?

- Nei, jeg ville bli advokat eller journalist faktisk. Men jeg måtte begynne på nytt med skolegangen når jeg kom til Norge, siden jeg ikke forsto språket. Da følte jeg at det ble vanskelig å forfølge disse drømmene. Samtidig så har jeg alltid hatt interesse for hår, og det er veldig fint å se at jobben jeg gjør er til glede for kundene mine. Jeg elsker å gjøre noen ny, og få frem det beste i folk.

- Dessuten så trives jeg veldig godt sammen med gjengen på Krølle, på mange måter er vi som en liten familie. Det er også her jeg har fått øvd meg mest på å snakke Norsk. Det er takket være både kollegaer og kunder.

- Dersom du kunne lage en regel som alle burde følge, hva ville det ha vært?

- Ta vare på familien din og landet ditt, det er to ting du ikke vil miste. Jeg vil også at folk skal glede seg over det de faktisk har i livet sitt, det mener jeg er veldig viktig. Det er alltid noen som drømmer om akkurat noe du er så heldig å ha.

- Hva skal du gjøre til helga?

- Vi har invitert noen av kollegaene til mannen min på besøk, så jeg skal lage arabisk mat til dem. Det gleder jeg meg til. Yalangi er for øvrig den beste retten jeg vet om. Det er drueblader med ris, grønnsaker, sitron og annet godt i.