- Jeg syntes røykeloven var en elendig idé

Det er veldig rart hvor raskt man kan endre syn på ting, selv de som virker å være så godt som uforanderlige. En av de tingene som har gått raskest i så måte, er hvordan samfunnet har snudd i forbindelse med røyking.

Da Dagfinn Høybråten sto i fronten for innføringen av den såkalte røykeloven tibake i 2004, var det med enorme protester som følge. Det var ikke måte på for en inngripen dette var for den personlige friheten vi hadde.

Poenget med loven var uansett ikke å begrense frihet, men å hindre skade på de som ikke hadde noe valg i forhold til det å oppholde seg i skadelig røyk.

At dette så godt som totalt stilnet i løpet av en tiårsperiode, er jo nesten ikke til å fatte. Vi gikk fra å røyke en 20-pakning i løpet av en utekveld, til å rynke på nesa over at en stakker i rullestol har lurt seg ut i røykebua utenfor sykehuset.

Jeg skal glatt innrømme at jeg var en av dem som syntes en røykelov var en seriøst dårlig idé. Etter at jeg hadde oppdaget at en sigarett eller 15 om dagen var helt strøkent i løpet av et år på folkehøyskole, hadde jeg vært litt av og på fram til at jeg ble en fulltidsrøyker på slutten av 90-tallet.

Det er nesten litt fascinerende hvordan man som strevende student ALLTID hadde råd til røyk. Det var prioritet nummer én over det aller meste.

Uansett, også jeg tok til vettet til slutt. Det var dyrt, og jeg var både overvektig og midt i målgruppa til å få en meget forkortet tid på jorda om jeg fortsatte.

Mye av dette var også takket være den berømte røykeloven. Det var bedre med rent inneklima, og ikke like fristende å gå ut og fryse av seg både fingre og nesetipp om vinteren.

Så får det heller være at det ble en periode med cigarillos i stedet, men det ble ikke trukket ned i det minste. Men nå har også den blitt parkert for flere år siden.

Det har etter hvert blitt så unvanlig å se på at folk røyker, at man nesten blir overrasket når det først skjer.

Jeg glemmer ikke en episode fra i fjor sommer, hvor jeg så noe som var helt innafor før i tida, men bare utenkelig nå.

Jeg har røkt et firesifret antall sigaretter ut av et bilvindu gjennom årenes løp, og alle som har opplevd det, kan sikkert bevitne at det å sitte i en bli hvor det røykes tett av flere, er noe man ikke nødvendigvis minnes med glede.

Bilene har også forandret seg en smule siden den gangen.

Derfor kan du kanskje tenke deg overraskelsen over å se en mann i en spiltter ny Audi E-tron sitte å dampe i vei inne i bilen. Vinduet var ikke åpent en gang. Jeg måtte nesten le av min egen reaksjon, for så uvanlig er det altså blitt.

Så viser det seg altså nå at trenden har snudd noe. Det er flere enn før som røyker, og det er særlig blandt de unge at det øker på.

Tro meg, det er få som heier mer på et realt ungdomsopprør enn meg, men det finnes bedre alternativer enn dette. De skadene som tobakk har påført samfunnet gjennom årenes løp, er knapt målbare.

At man har klart å få et fram til nå stadig økende flertall til å slutte å røyke er kanskje en av de mest markante prestasjonene vårt samfunn har gjennomført.

Opplysningen om det som etter all sannsynlighet venter i andre enden for de som røyker hele livet, har greid å få bukt med forbruket. En synliggjøring av det å sakte bli kvalt av lunger som ikke lenger fungerer, er ikke særlig tiltrekkende.

La oss ikke kaste bort det gode arbeidet som er gjort. Røyken bør stumpes for godt.