- Jeg ønsker å bygge et godt liv

Kateryna vokste opp i Ukrainas sjette største by, Zaporizhzhia. Et sted som ikke kan beskrives som Kardemomme by i historiene hun elsket å lese som lita jente.

Hun drømte nemlig om å bo i en liten by der alle kjente alle, og den eneste loven skulle være ”man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil”.

Kateryna forteller om en fin oppvekst, og en pappa som jobbet som kameramann for en TV-kanal.

- Han var veldig opptatt av at jeg skulle ta utdanning. Og det er jeg veldig glad for i dag, sier hun og slår ut med armene for å vise hvor hun sitter.

Det hun peker på er veggene inne i Saltenpostens lokaler. Her er hun utplassert i språktrening som journalist.

- Jeg har blitt så godt tatt i mot, og jeg tror virkelig jeg valgte rett yrke å satse på, fortsetter hun.

Hun er inne i siste del av en fireårig journalistutdanning som hun startet på i Ukraina. Nå følger hun undervisningen på nett, samtidig som hun tar norskkurs og har språktrening i redaksjonen i Saltenposten.

- Jeg trives veldig godt, og jeg synes allerede at det er enklere både å forstå og snakke norsk.

Livet var fredelig og det var alltid mye å finne på i byen, beskriver Kateryna når hun forteller om tiden før Russland innledet en fullskala invasjon av Ukraina.

Hun var alenemor til en gutt på fem år, journaliststudent, og når hun ikke studerte så jobbet hun på en kafe for å få endene til å møtes.

- Ryktene gikk i tiden før Russland gikk til angrep, men jeg hadde jo et hele tiden et håp om at det ikke var sannhet i ryktene.

Klokken 05 på morgenen den 24. februar 2022 ble Kateryna vekket av en sms fra faren om at krigen hadde brutt løs. Hun beskriver at hun må ha vært i sjokk:

- Jeg skjønte ikke at det faktisk var sant, så jeg gjorde meg klar som normalt for å dra på jobb. Det var ikke før jeg kom på kafeen at jeg tok innover meg hva som egentlig hadde skjedd. Ingen andre hadde møtt opp denne dagen, bortsett fra eieren av kafeen. Hun bare gråt ustanselig. Det var vel da jeg skjønte at det var alvor.

De første dagene var preget av usikkerhet. Ingen visste hva de skulle gjøre, eller hvordan de skulle forholde seg til sin nye virkelighet, forteller hun.

- Vi var ikke forberedt. Og det var ikke bare oss, alarmsystemene som skulle varsle oss om luftangrep fungerte ikke engang på dette tidspunktet.

Kateryna var bosatt i utkanten av byen sammen med moren sin og sønnen på fem år.

- Fra leiligheten vår kunne vi se himmelen lyse av bomber og skudd opp når det var mørkt ute. Det var veldig skremmende.

Kateryna og moren dekket til vinduene så godt det lot seg gjøre for å ikke slippe ut noe lys som kunne gjøre dem til et mulig mål. De sov på natten med så mange vegger som mulig mellom dem og ytterveggene, i håp om at det ville gjøre sjansen for overlevelse større dersom bomber skulle treffe blokken deres.

- Vi tilbragte også mye tid nede i kjelleren av blokken på et tilfluktsrom, men der var det både fuktig, kaldt og mørkt. Det var ikke et sted for en femåring, forteller Kateryna og grøsser.

Hun var redd, for sin egen sikkerhet og for sønnens. Etter ti dager fikk hun en mulighet til å flykte, og for sin sønns fremtid så valgte hun å ta den.

Første steg var å komme seg til Lviv med tog, for deretter å dra videre til Polen.

- Jeg har aldri sett så mange mennesker som det var på den togstasjonen. Køene var endeløse, og synet av alle som tok farvel med sine...

Hun stopper opp, det hun forteller har satt spor:

- Det var så mange som måtte ta farvel med mennene sine, brødre og fedre. Det var helt grusomt å se familier som ble revet fra hverandre på grunn av krigen.

Selv har hun ikke møtt sin far etter krigen brøt ut, som kameramann ble han igjen for å dekke ødeleggelsene som krigshandlingene medførte.

- Nå har han heldigvis kommet seg ut av Ukraina, så jeg håper det ikke blir lenge til vi kan møtes igjen.

I dag er hun bosatt i Saltdal sammen med moren, sønnen og ei kusine, og forteller at hun stortrives der.

- Saltdal er litt som Kardemomme by synes jeg. Folk hilser på gata og det virker som om alle kjenner alle. Jeg har blitt så varmt tatt imot. Det tok ikke lang tid før jeg fikk norske venner, og det har vært til stor hjelp for å lære meg både språket og kulturen.

Veien dit har vært lang, og etter hun ankom Polen gikk ferden videre til Østerrike der hun ble boende i et år. Deretter ankom hun Norge.

- Først ble vi værende på Nasjonalt ankomstsenter på Råde i 21 dager. Det var ei påkjenning å være der, vi bodde i store telt med køyesenger. Det var umulig å få noe tid for seg selv eller bare sammen med familien.

Neste steg ble et mottak på Sunnmøre, før hun i september 2023 havnet i Saltdal kommune.

Kateryna tenker ofte på hjemlandet, og beskriver at det gjør vondt i hjertet å tenke på alle ødeleggelsene.

- Det verste er at en hel generasjon menn vil enten blir drept eller ødelagte for livet som følge av krigen. Bygninger betyr ikke så mye, de kan bygges opp igjen. Men tanken på alle menneskelivene som går tapt og blir ødelagte gjør at jeg gråter.

Hun ser ikke for seg å skulle flytte tilbake til hjemlandet igjen.

- Jeg vil gjøre mitt beste for å bli integrert og bygge et godt liv her i Norge, sier hun og får tårer i øynene. Hun stopper litt før hun fortsetter, som for å understreke den neste setningen:

- Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk komme hit, det er ikke noe jeg tar for gitt.