- Jeg er stolt av gápten, kofta mi

MISVÆR: Victoria fra Vesterli var den eneste i sitt kull som bar pitesamisk kofte, gápte, da hun ble konfirmert i Misvær kirke i mai i år.

Det å konfirmere seg med pitesamisk kofte hører til sjeldenhetene i dagens Sápmi og Norge.

Identitet

- Jeg er stolt min samiske identitet og å bære gápten, kofta, tilbake inn i kirken, sier konfirmanten.

Familien til Victoria mistet som svært mange andre i Salten, språket og mye av sin samiske kultur, som en følge av fornorskningsprosessen.

- Det som var vendepunktet for meg var at jeg var i sørstatene i USA og opplevde urfolkene der, med sine utfordringer; men også stoltheten over identiteten, kulturen og alt rundt, forklarer 15-åringen.

Språket viktig

Victoria var eneste deltaker fra Salten på samisk konfirmasjonsleir i år. Det ble tydelig for henne at for å ta del i det samiske samfunnet, må det samiske språket også læres.

- Jeg ønsket å bli kjent med annen samisk ungdom, men det var vanskelig å finne ut om andre kom alene eller reiste sammen, forteller Victoria.

Arven etter Hjalmar

Victoria sin oldefar, Hjalmar Vesterli var siste generasjon som ble benevnt lapp ved fødselen i kirkebøkene. Han sluttet å sy komager og lærte seg å lage sko da han selv fikk barn.

- Han sa fra seg sin offentlige samiske identitet og er seinere nevnt som gårdbruker i offentlige papirer, forteller mamma Gunn Vesterli.

Stolt

- Vi er flere generasjoner etter Hjalmar, som er stolte av arven etter han. Han var omsorgsfull, nevenyttig, kreativ og ga oss et tankesett om natur, dyr og samhold som vi har tatt med oss til nyere generasjoner, forteller Gunn.

Hjalmar smidde goksier (kopp i tre etter samisk tradisjon, journ.anm.) til barn og barnebarn. Og selv om han ikke ville si at de var samiske, var han nøye med å overbringe bumerket, så vel som familiens reinmerke. Reinmerket var gjort ugyldig, men Hjalmar tok vare på og lærte bort det som var av praktisk art.

- For man kan jo aldri vite om det kan komme til nytte. Enkelte ganger sang han eller snakket samisk med oss barnebarna, men han ble taus om vi ba om en forklaring på dette underlige språket og melodiene vi ikke kjente fra skolen, forteller mamma Gunn.

Viktig

Mamma Gunn Vesterli er tydelig stolt av det valget som hennes datter nå har tatt, om å ta tilbake og verdsette den samiske arven.

- Besteforeldrene tar gjerne på seg koften også for å vise solidaritet med ungdommen. Heldigvis eier ungdommen mest stoltheten, når de finner ut at de er av samisk slekt. Det kreves uansett ryggrad at Victoria turte å velge annerledes, mener mamma.

- Vi i generasjonene etter Hjalmar, skulle ikke vite at vi var samiske. Vi fikk derfor ikke muligheten til å bære den pitesamiske koften, men fikk velge mellom bunad eller vanlige penklær. Det har tatt mye tid både å eie den samiske arven, men også å lære seg hvordan pitesamisk gápte skal sys, forklarer hun.

Mamma Gunn synes tinntrådbroderiene er vakre men vanskelige å mestre.

Verdifullt

- Heldigvis har vi to damer som holder arven i hevd, og som har brukt mye tid på å grave fram gamle kunnskaper. Det er Toril Sivertsen fra Tollådalen i Beiarn og Margaret Ranberg fra Moan i Fauske. Margaret Ranberg har sydd Victorias kofte, det er vi veldig takknemlige for. Det er en nydelig kofte, sier Gunn.

Victoria sitt valg har satt fart på de voksne i slekta.

Inspirert

- Jeg og hennes tante har brukt vinteren på å sy våre egne kofter slik at vi kunne stille til årets konfirmasjoner med vårt festplagg. Det er ikke enkelt å lære seg når man aldri har sett hvordan den pitesamiske gápten skal sys, men vi kom i mål.

- Vet du, ingen har tidligere spurt om hvorfor vi som konfirmanter i sin tid stilte med bunad, avslutter Gunn Vesterli etterteksomt.