Portrett Liza Einset (49). Foto: Frida Kalbakk
Portrett Liza Einset (49).

Når fiskefeberen kommer i hus:

- Jeg begynte å mistenke at han hadde en annen

Det er ikke bare bare når ørreten går inn i mannesinnet.

Publisert Sist oppdatert

Det startet i slutten av mai. Det ukonsentrerte blikket. De lange samtalene og chattene med den andre. I telefonen, på snap og messenger. Bilder ble sendt. Diskutert og analysert. Nye strategier ble utformet og det ble satt hårete mål. Det var da jeg resignert forstod at jeg hadde mistet mannen min. Igjen.

Førte gangen forstod jeg ikke så mye. Jeg begynte å mistenke at han hadde en annen. Samtidig som at utroskap lå veldig fjernt fra den mannen jeg kjente. Eller trodde jeg kjente. Det skulle vise seg at det var en annen. Ikke en kvinne, eller mann for den saks skyld. Det var en smekker, strømlinjeformet skapning, rosa inni og blank utenpå. En fisk. I laksefamilien. Ørreten.

Jeg har en stødig og sindig mann som store deler av året er fornuftig og rasjonell. Det går fint an å ha gode samtaler med ham og han forstår greia, liksom. Så kommer vi til bestemte tider på året og det rakner fullstendig. Vi sitter igjen heime farlaus og mannlaus. Han er lost og vi må bare ri han av så godt vi kan i heimhusan.

Det starter i det små. Han kan flakke med blikket og ramle litt ut av samtaler. Han får telefoner fra like gal bror og onkel til alle døgnets tider. Det diskuteres utstyr og strategier og planer legges måneder i forveien. Fornuften bytter plass med lidenskapen. Det eskalerer. I år har det vært ekstra mye diskutering. Bror har nemlig kjøpt fiskeutstyr. Ikke bare litt fiskeutstyr. Han har kjøpt fiskeutstyr for nærmere 100 000 kroner. Sånt kan man gjøre når man er singel og tjener mye penger. Fiskesneller og sluker. Liner og vesker. Lodd og kroker. Båt og påhengsmotor. Mannen min har i flere uker fått bilder og snap fra et stadig voksende forråd av mer eller mindre fornuftig utstyr og dingser som garantert skal gi dem tidenes fangst. For rekorder skal slås. Det er ikke måte på hvor store drog de skal hale over ripa.

Hadde han lagt ned like mye energi og ressurser i for eksempel husarbeid, hadde husmora, jeg, hatt fri hele året. Utstyret pusses og renses. Ordnes og sorteres. Det lines opp og det tas bilder. Strategiene blir mer og mer detaljerte. Hvilken vei skal bølgene gå for å få mest uttelling med den og den kroken og sluken? Hvor langt inn i den og den vika skal det dorges? Hvor stor fart er det lurt å ha da? Hva var det de gjorde sommeren i 94 da de var med bestefaren og fikk rekordørreten? Kart finkjemmes og hemmelige fiskeplasser og fisketips utveksles i skjul. Detaljene røpes aldri. Det er statshemmeligheter.

Når det nærmer seg D-dag er mannen fullstendig borte for omgivelsene. Han virrer rundt og snakker mer eller mindre sammenhengende. Han svarer ikke når han blir snakket til og han enser ikke når yngste datter prøver å oppnå kontakt med pappaen. De to eldste har for lengst forstått greia og benytter heller anledningen til å oppnå goder de ellers i året aldri får. Han er ukritisk til alt.

Blikket er sløret og hendene begynner svakt å dirre når han tenker på stor-ørreten som bare venter på ham. I dypet. Det vises bilder av fisk i alle varianter og kulører over middagsbordet og vi mister interessen etter to minutter. Hele familien må nok en gang høre på mer eller mindre sanne fiskehistorier. Han forstår ikke hvorfor han etter kort tid sitter alene igjen rundt bordet. En datter ber om, i desperasjon over manglende kontakt med far, at han skal vise henne fiskeutstyret. Fortvilelsen brer seg fort når hun oppdager at hun er fanget. Han tar fram en over gjennomsnittet stor slukboks. En og en sluk tas fram. Den vises ikke bare fram, det fortelles i detalj om hvilken fisk han fikk på den, hvor det var og hvordan været var den dagen. For ikke å snakke om hvordan han skal fange storfisken med den.

D-dag opprinner. Mannen slik vi kjenner ham er opphørt å eksistere. Han enser oss ikke. Han er helt inni seg selv og vaser rundt i huset mens han snakker med seg selv eller med like fiskegal bror i telefonen. Diverse værapper granskes og analyseres. Vindretning? Vindstyrke? Hvilke skyer og hvor kommer de fra? Blir det sol eller regn? Utstyr pakkes ned og jeg må gå gjennom pakkelistene med ham sånn at han ikke glemmer mat og varme klær. Hendene skjelver og feberen rir ham.

Så er han borte. Det går ett døgn og så dukker de første bildene opp. Gapende og blodige fisk holdes triumferende opp. Vi må kommentere og applaudere og det må anerkjennes hvor fantastiske fiskere de er. Forsøk på kontakt på andre måter er nytteløse.

Jeg fikk dessverre problemer med nettbanken rett etter han var dratt. Normalt sett er det nyttelaust å kontakte ham når det står på som verst og det ønsker jeg ikke heller, men jeg måtte ha et svar fra ham angående noe i banken. Jeg måtte ringe. Da jeg endelig oppnådde kontakt forsto jeg at det egentlig var bortkasta. Jeg kunne like gjerne sagt at jeg hadde solgt huset og tvangsgiftet bort døtrene. Han enset ikke noe. Han pustet og peste og stønnet innimellom bare fram et «ja,ja» så hørte jeg han rope inn i telefonen: - Nå drar vi ut igjen! Stille avsluttet jeg samtalen.

Vi må bare vente. Vente til feberen nok en gang skal stilne og mannen blir seg selv igjen. Helt til neste gang; den store elgjakta. Gud hjelpe oss.

Skitt fiske!

Powered by Labrador CMS