Jakter på naturopplevelser og marint avfall

Nå bor Ellen Gjertsen og Birger Haftor Nilsen i seilbåten “Sailaway” på heltid.

- Før hadde vi tre mål med turene våre; vi skulle seile, fiske dagens måltid og ankre opp på et tilfeldig sted. Nå har vi et fjerde mål, som også har blitt det viktigste - å gå i land og rydde marint avfall. Det er enorme mengder å ta av forteller de to, mens baugen på Sailaway bryter de små østavindskrusningene på vei ut fra Bodø. Målet i dag er Hjartøya.

For tre år siden flyttet de ut av leiligheta i Bodø og inn i den 32 fot store seilbåten.
- Vi ønsket å leve på en annen måte. Klare oss med mindre og bruke mer tid på det vi liker - naturen og hverandre. Det er bare å se seg rundt, sier Ellen opprømt, og slår ut med armene.

- Etter to vintre i båten uten problemer, bestemte vi oss for å leie ut leiligheten og heller spare til pensjon. Vi bruker mindre strøm og vann, og må klare oss med færre ting og klær. Det er ingen tvil om at forbruket vårt er kraftig redusert, og at miljøavtrykket vårt er betydelig mindre nå enn før. Og det har vært viktig for de valgene vi har tatt.

- Og så må man være ekstra glade i hverandre for å bo så tett, og det er vi, sier Birger og ser smilende på samboeren.

«Sailaway» nærmer seg Paradisbukta på Hjartøya. Det er her de skal ankre opp i dag. Ellen går fram og slår fast i fortøyningen som er satt ut. Den lille gummibåten settes på vannet og de ror inn mot stranda. Med seg har de en rull med strandryddesekker.

- Selv i områder der det har blitt ryddet tidligere, finner vi fortsatt mye plast og annet marint avfall. Langt ute på ubebodde øyer, der det ikke har vært folk på mange år, finner vi plastavfall som er 30-40 år gammelt. Det er bare filler igjen av plastdunkene, som nesten er gått i oppløsning. Det er skremmende hvilken situasjon vi står overfor, sier Ellen, og får et bekymret drag over det ellers så blide ansiktet.

- Hvis vi ikke gjør noe med dette enorme problemet - hvordan vil verden se ut om 20-30 år? Når man får barnebarn, så blir man ekstra opptatt av hvordan vi overlever kloden til de som kommer etter oss. Det haster, sier hun alvorlig.

De har utallige turer langs hele Salten-kysten bak seg.
- Spesielt de siste fem årene har vi seilt mye i utværene og ankret opp tilfeldig. Uansett hvor vi beveger oss i den flotte naturen, er det mye avfall å se. Til å begynne med tok vi med oss en sekk eller to. Da hadde vi i hvert fall gjort en liten forskjell. Men når man først begynner å rydde så baller det fort på seg. Når man først blir oppmerksom på denne galskapen, klarer man ikke å slutte før hele området er ryddet, forteller Birger engasjert.

Den siste dagen i fjor ble brukt på strandrydding i Steinsvær utenfor Bodø, mens fullmånen hang over fjellene.

Det som startet i det små, tok helt av fjor. Etter hver helgetur hadde de med seg mange sekker med marint avfall til land. Det ble til slutt 3,6 tonn før 2020 ble til 2021.
- Det er jo ganske smått i den store sammenhengen, men vi håper med tida at flere skal få opp øynene for det store miljøproblemet marin forsøpling er, og dermed blir med på dugnaden. Det haster å få på land all plasten som truer matfatet vårt, sier Birger engasjert.

- Det fineste med det livet vi lever, er jo at naturen kommer nærmere og opplevelsene blir mange. Sjøfuglene kommer tett innpå, det samme gjelder sjøpattedyr som sel og staurhval. Ja, knølhval har vi også hatt på besøk. Jo lenger ut vi ligger, jo mer virker det som om vi blir venn med fuglene. Det er ikke uvanlig at teisten setter seg opp på takluka om morgenen når vi våkner.

- Den fineste vi har opplevd var da vi langt ute i havgapet nesten kunne spasere sammen med skarven. Det er i slike stunder man føler seg i ett med naturen. En svært sjelden og rørende opplevelse, forteller de to og ser på hverandre.

Det er ikke bare fugler og en rev som har satt spor etter seg i sanden på stranda i Paradisbukta. De fleste sporene kommer fra menneskene. Ved hjelp av vind og straum har plast, tauverk og notlin havnet i strandsonen og innover land.

- Det ser ikke pent ut, og blir det liggende lenge nok, smuldrer det opp og blir til mikroplast. Her må det gjøres en innsats, sier Ellen og tar fatt på dagens gode gjerning.

- Vi blir ikke lenger overrasket over hva vi finner. Men det som slår oss er at årsaken ofte må være tankeløshet. Man tror kanskje at det er ikke så nøye om en taustump havner i havet. Men det er nøye, for mange små taustumper blir et stort miljøproblem. Det er enormt mange sjøfugler som må bøte med livet på grunn av ubetenksomhet.

Det er sjelsettende opplevelser som å spasere med skarven, eller ankre opp med knølval, som gir arbeidet mening. Mens de forteller fylles sekkene fort opp med avfall fra den lille stranda utenfor Bodø.

De bæres så om bord i gummibåten og fraktes ut til seilbåten.

Dagens gode gjerning er gjort. Nå er det tid for kaffe, og senere blir det selvfisket sei til middag.

- Vi har gode jobber. Ellen jobber med regnskap og jeg er mekaniker. Men vi kunne godt tenke oss å gjøre dette på heltid. Vi har søkt midler hos Miljødirektoratet, men fikk avslag. Nå må vi finne ut om det er mulig å hente støtte fra andre instanser.

- Akkurat nå ser vi ikke noe mer viktig jobb enn å bidra til å rydde marint avfall. Vi har bare en klode, sier Ellen ettertenksomt.

- Jeg er veldig glad for at vi turte å ta steget og følge drømmen om et “mindre”, men rikere liv. Jeg tror flere kunne hatt glede av det, men kanskje ikke helt tør, sier Ellen, som ikke angrer på valget om et liv på havet.

- Det er velbehag hele veien. Når vi slipper tampene i Bodø havn så er vi egentlig framme. Vi er ikke bare på tur, men vi er der vi skal være hele tiden. Vi har hjemmet vårt med oss. Men det er ikke bare alvor og strandrydding når de to er på tokt.

- Det er jo også en del komiske episoder når man lever slik som vi gjør. Som når gummibåten holdt på å reke av, når buksa til Birger revna under rydding, eller når kveitejiggen ble knytt i feil snøre og havnet på havets bunn, forteller Ellen med et stort smil.
Det er mye latter og humor i livet til Ellen og Birger. Og artige episoder blir fort til små humoristiske historier ført i pennen av Birger på Facebook-siden «Haftor – seilere og strandryddere». Her ligger også en egen hilsen fra DeLillos, der Lars Lillo Stenberg har skrevet om hitlåten «Tøff i pysjamas» til «Plast er ikke en dråpe i havet», med spesiell hilsen til Birger og Ellen.

- Det var utrolig hyggelig. Det viser at det er mange som er opptatt av problemet og den innsatsen vi og mange med oss gjør, sier Ellen avslutningsvis, mens hun speider utover bøljan blå - som hun er så heldig å kunne kalle sitt hjem.