Ikke bare gammaldans

Jeg er nok ikke den eneste som har opplevd å synge med på en låt på radioen, en låt jeg mener jeg kjenner. Du vet de låtene du har hørt om sånn cirka alltid, som er en del av folkesjela. Så går det med ett opp for meg at jeg ikke vet hvordan teksten er, eller jeg har sunget noe annet i min barndom. Nært nok, men helt feil.

Det samme er tilfelle hva gjelder tema i en låt. Har flere ganger oppdaget at jeg har misforstått eller rett og slett ikke hørt etter. Det finnes egne nettsider/grupper i sosiale medier som er tilegnet slike oppdagelser.

Og så bruker du den ikke lenger helt nyvunnede kraften i et google-søk, og finner ut hva sangen faktisk handler om. Noen ganger er det bare artig, og noen ganger blir man flau.

Et eksempel er Sov Dukkelise, som om du bare synger de aller mest kjente strofene, de som vi alle kan, høres ut som en koselig vuggesang.

Sov Dukkelise, sov og bli stor
og mens du sover våker din mor
Ingenting vondt din vugge skal nå
Mor er jo hos deg, hun passer på

Kos.

Om du derimot lytter oppmerksomt til teksten, eller slår den opp på nettet, så får du servert en litt annen sannhet. Prøv det.

For litt siden ble jeg gjort oppmerksom, av min kjære samboer, på at det jeg rundt regnet hele mitt liv har kjent til som en god gammel vise, en god trall og noe som bestemorgenerasjonen lyttet til, nemlig «Skigardsvise» (Stanley Jacobsen, 1976), er så mye mer enn det. Og da med positivt fortegn.

Om du faktisk lyttet til teksten, så er den så mye mer enn en trivelig trall. Det er en samfunnskommentar med et moralsk og oppbyggelig budskap. Og mer enn det, den er aktuell. Vil faktisk si, like aktuell i dag i 2024, som da den kom i 1976 og alle årene mellom, helt sikkert før, og også en låt for fremtiden.

Jeg har tenkt at dette er en låt om noen som har gode minner fra turer i skog og mark sin barndom. De mimrer tilbake til en vakker og forfallen skigard, som de husker fra den ene turen. Og vel, ikke så mye mer enn det. Og jeg har nok «hørt» hele låten på radio noen ganger uten at det har endret på min oppfatning.

Men så:

Kamp mot naturen, kamp som er forbi.
Nå vert det kjempa på andre frontar

Vi kan si at «Skigardvise» er diktanalyse i praksis og i låtform. Stanley Jacobsen, setter opp et helt, vakkert vers som en metafor for alt han skal fortelle videre i teksten. Alt er pakket inn i en rolig og fengende visestruktur, med noen finurlige taktmanøvrer og tonale sukkertøy, som gjør den helt nydelig i mitt øre.

Ein rad med stokkar sett som eit gjerde
Eller eit stengsel i ditt eige sinn,
Ein gamal fordom, eit raseskille,
Hat og misunning eller aversjon.

Stanley sier rett ut at vi alle har fordommer og at vi både har bruk for dem, men at de for de fleste bør være gjenstand for ettertanke.

Måten han bruker skigarden som et bilde på det, har altså maskert budskapet for meg i ganske mange år. Og gir meg nå en god porsjon fryd og inspirasjon.

Kvar du så snur deg, det er ein skigard mellom før og nå.
Ein skigard er som ei landegrense.
Ein skigard er eit stengsel for dei få,
Eit hat i hjarta, eit klasseskille,
Ein sjalusi, ein uvisshet, ein krig.

Melodien er sterkt inspirert, eller som vi ville ha sagt i 2024; plagiert, fra Brakkevise av Arnljot Eggen med arbeider-tema fra 1973.

Det er helt sikkert mange flere eksempler på slike låter, som vi kollektivt går rundt og har en oppfatting av, som ikke helt passer om vi går litt dypere inn i materien. Har du noen?