I kjærlighet - i alt og alle

Den 22. juli 2011 kom døden til oss. Nådeløs og uinvitert.

Han trengte seg på, inn i våre hjem, tanker og hjerter. Kledde oss nakne i sjokket og sorgen og slapp oss ikke med blikket. Ingen gikk fri. Vi ble sugd inn i hans tragiske nærvær og vi ble tvunget til å se ham i øynene.

Døden tar fra oss det kjæreste vi har. Uten å spørre om lov river han i stykker livene våre og etterlater oss på en sønderrevet slagmark. Døden er rask. På sekunder har han smadret hverdagen vår, vel vitende om at livene våre aldri blir det samme.

Den 22. juli frøs livet til is og fargene slapp taket. Det ufattelige skjedde. Det som ikke skal skje. Øyeblikksbilder flashet forbi i tankenes lysbildeframvisning: i det ene øyeblikket en varm og lat feriedag; i det neste et inferno av terror, smerte og død. Bildene av ungdommers glade ansikter som nådeløst ble revet bort før livene egentlig hadde fått begynt. Den kalde meningsløsheten som vi ennå ikke helt får til å ta inn over oss.

Norge mistet så uendelig mye den dagen. Terrorens nådeløse svøpe rammet vårt kjære land og folk. Sorgen var lammende. Blikket var tomt, og vi fant ikke mening i noe. Alt gikk i sakte film samtidig som det var er kaotisk. Vi tenker fremdeles på de som ikke fikk strøket over sitt barns hår den kvelden. Vi tenker fremdeles på de som ikke fikk holde rundt sine barn den kvelden. Vi tenker fremdeles på de som ikke fikk kjenne varmen og pusten i sine barn den kvelden.

Samtidig kom kjærligheten til oss den dagen. Kjærligheten kom og varmet sjelen som hadde mistet troen på at kjærlighet og varme fantes. Hele Norge forentes i en stor og mektig følelse; kjærligheten. Vi fikk en felles sorg å møte hverandre i og den kjærligheten som ektefølt steg opp fra avgrunnen viste oss at den var så uendelig mye større og sterkere enn terrorens usle, feige og bleke angrep. Alle i Norge ble rammet den dagen, på ett eller annet vis. Samtidig som den dype følelsen av samhold og kjærlighet virkelig viste oss hva som bor i oss mennesker når avgrunnen sluker oss.

Denne kjærligheten bor i oss alle. Hver dag, hver uke, måned og år. Den viser seg ikke like massivt som i dagene etter terroren, men den kan komme fram i ulike former når noen trenger det mest. Hverdagskjærligheten er rundt oss, selv om verden mange ganger prøver å få oss til å ikke tro på den. Vold, terror, hat og likegyldighet vinner aldri over kjærligheten. Det gode i oss mennesker kommer alltid til å seire.

Hvem har ikke blitt fylt av varme og glede over et nyfødt barns uendelig vakre og gode blikk. Ingen får meg til å tro at mennesker er født onde. Ondskapen finnes, men den er ikke medfødt. Den kommer fra uvitenhet, frykt og fravær av empati. Samtidig er det gode inni oss gitt oss fra den grunnleggende kjærligheten som knytter alle mennesker sammen. Noen kaller det Gud, noen kaller det naturens forsvar mot ondskapen. Vi kan alle tro på og tenke hvordan vi vil om denne urkraften. Uansett hva vi kaller den er det den som kommer til å redde oss fra avgrunnen, hver gang. Det gjør meg varm innvendig å tenke på at kjærligheten er størst, uansett.

Kjærligheten forente oss den dagen for 12 år siden. Den fortsetter å forene oss hver dag i livene våre. Troen på den, på demokratiet og på medmenneskeligheten gjør at jeg hver dag prøver å se det gode i alle. Det er det største og beste våpenet mot ondskapen.
Neste gang vi er nær ved å gi oss over for mørkets krefter, prøv å tenke at det gode og kjærligheten er der og vil vinne. Ord blir så skjøre, samtidig må de sies og skrives og leses slik at vi aldri, aldri glemmer.

Vi minnes de 77 ofrene for 22. juli terroren og vi sender varme tanker, i kjærlighet, til deres familier.