Hvem var paret som ble begravet med sølvkors?

FAUSKE: Gravplassen ligger på vår eiendom i Vatnan, og i hele livet har jeg gått stien forbi gravplassen. I barndommen følte jeg uhygge ved stedet, jeg skrittet litt fortere forbi Daumannhåla som den het, mens jeg skottet mot åpningen. Senere kom undringen, hvem var det som ble begravet her? De må vel ha bodd i Vatnan, i nærheten av mitt fødested?Men hvorfor med et kristent symbol – et kors av sølv?

Den store kirkebyggeren, kong Olav Kyrre (1067-1093), regnes for å ha startet byggingen av Nidaroskatedralen og han fikk bygd en rekke kirker rundt omkring i Norge. Kanskje også den første kirka på Skjerstad, der det også er deler av et solkors som er datert til slutten av 1100-tallet. Ifølge sagaen om Raud den Rame ble Skjerstadfjorden kristnet rundt år 1000.

Bebygd før Svartedauden

Forskere mener å vite at Vatnan var bebygd før Svartedauden (1349-?). De har bl.a. sett på hvor lang tid det gikk etter Svartedauden før gårdene begynte å betale skatt. De gårdene som måtte betale skatt like etter, må ha vært bebygd før utryddelsen. Arkeolog Inger Storli har fått beregnet alder med C14-metoden på skjelettene i sin magistergradsavhandling fra 1985 til «middel år 1100».

Senere har dette blitt justert for C13-verdien etter at forskning på skjelettene har vist at de døde hadde hatt et høyt innhold av marint føde. Det medfører at alderen må justeres ned, så de kan ha dødd så sent som under Svartedauden.

Det er flere registrerte og uregistrerte grotter eller håler hvor det har vært menneskebein i området, så det er ikke så sjeldent. Men sølvkorset er svært sjeldent, særlig kors uten kristusfigur.

Hvordan ble den funnet?

Det kan være flere som har funnet denne gravplassen i løpet av hundreårene som har gått siden begravelsen fant sted. Inngangen var opprinnelig lukket med to store steinheller. Hellene er av løs kalkstein, som omtrent alt berg i området, og har på et tidspunkt ramlet ned i åpningen.

Eller kanskje noen har undret seg over steinhellene som lukket åpningen, og har lagt de ned for å se hva som var skjult der. Hvis de krøp inn og så hodeskallen, ville de vel ha latt gravplassen være i fred. Det gjorde i alle fall Peder Risvoll som fant den for nesten hundre år siden. Etter at håla ble åpnet har nok rev og jerv hentet ut noe av beina, og vi vet ikke om det har vært mer sølv eller annet. Det er litt rart at det ikke var et kjede sammen med korset.

Peder Risvoll

Peder Risvoll (1910-1984) holdt på med vedhugst i området da han fant på å krype inn i den trange håla. Etter å ha krøpet flere meter inn med bare fyrstikker som lyskilde, så han en hodeskalle som lå og «stirret» på ham. Peder fortalte ikke noe om dette før året etter, da faren leste høyt fra avisen om et skjelettfunn. «Ja, det har nå vi også hos oss», sa han. Men han ble ikke ordentlig trodd på dette. Senere, da han var sammen med broren Hermod på vedhogst i samme område, fikk han broren til å krype først inn i håla. Etter å ha krøpet en stund ba han Hermod tenne en fyrstikk …«ser du noe?». Da kom Hermod i full fart bakover.

Peder Risvolls datter Karin (1949-2013) har skrevet en 5-binds historisk roman fra landet rundt Skjerstadfjorden og Vatnbygda. Den heter Ættens ære, og ble utgitt av Cappelens forlag i 2003. Hun har latt hovedpersonen Dana dø i Vatnbygda. Jeg antar at Karin hadde blitt inspirert av farens funn. Siden romanen kom ut er det i mitt hode blitt Dana som lå begravet her. Av og til tar jeg meg i å tenke at livet hennes har vært akkurat slik Karin beskrev henne, selv om hun la fortellingen om Dana til like før år 1000, på Raud den Rames tid.

7 kroner i finnerlønn

Etter at Peder hadde fortalte faren om funnet, ble selvsagt historien kjent i søskenflokken. De var 12 søsken, og fortellingen spredte seg selvsagt også til naboene. To menn fra nabogårdene, Natvig Kristensen (1907-1973), og hans onkel Peder Jakobsen (1897-1967), dro også for å se på gravstedet. De tok ut skjelettene og sølvkorset og Peder Jakobsen sendte korset til Tromsø Museum. Senere sendte han skjelettet til: «Anatomisk institut Professor dr.med. Schreiner. Universitetet i Oslo». Dette skjedde i 1934, og Natvig Kristensen fikk 7 kroner i finnerlønn.

Mine besteforeldre som den gang var grunneierne til håla, sto helt utenfor begivenhetene som naboene hadde satt i gang på eiendommen deres. Jeg vet ikke hva de syntes, men kanskje mente de at de døde skulle få lov til å hvile der de var begravet. Senere ble håla fredet som gravsted, men på slutten av 1990-tallet var en mann fra Rognan inne og søkte etter flere rester. Han fant da ei tann som tannlegen på Rognan fastslo å være ei mennesketann. Det viste seg at det var ei tann som hadde ramlet av overkjeven på hodeskallen, kjeven manglet akkurat denne tanna. Hodeskallen har tilhørt en mann på ca. 30 år.

Eldre funn

Det er funnet mange fornminner i området som er betydelig eldre. Fra jernalder – vikingetid er det mange funn på Finneid og Leivset. Ovennevnte Natvig Kristensen fant to flotte dekorerte bronsespenner da han var med å grave ei vannledningsgrøft på Finneid.

Sønnen Steinar Kristensen har fortalt at på et sted traff de på «noe gammelt rustent jernskrap». Da faren skulle gå hjem for dagen plukket han med seg noe derfra som han syntes var veldig pent, resten av «jernskrapet» ble senere fylt tilbake i grøfta. Senere ble funnet hans sendt til Tromsø Museum, og Gerd Stamsø Munch har beskrevet det som to bronsespenner fra 900-årene som har hørt til en kvinnegrav.

Det «rustne jernskrapet» som lå sammen med bronsespennene var kanskje annet gravgods. Flere av fornminnene viser at det har vært en betydelig kontakt med omverdenen i gammel tid. På Erikstad, ved grensen mot Lund, ble det blant annet funnet deler av arabiske sølvmynter.

Får vi vite mer?

Det hadde vært interessant om en kunne få vite litt mer om mannen og kvinnen som ble stedt til hvile med et så flott kristent kors i Vatnan. Det er flere som har fått forsket på skjelettene, men det er ikke gjennomført DNA-analyse så vidt jeg vet. Kanskje det ville brakt fram flere opplysninger? En av grunneierne i Vatnan kan føre slekta si tilbake på stedet så langt de eldste skriftlige kilder går, dvs. 13 generasjoner.

Dersom hans enda tidligere forfedrene var like hjemmekjære, ville hans forfedre ha bodd her samtidig med menneskene som ble stedt til hvile her. Det er selvsagt veldig lite sannsynlig, men kanskje er han en slektning? Arkeologene mener dette er en sjøsamisk grav, men det hindrer ikke at det kan finnes slektninger her.

Kilder: Arkeologene Povl Simonsen, Guttorm Gjessing, Gerd Stamsø Munch, Inger Storli, Eirin Holberg og Audhild Schanche, samt Norsk Grotteblad nr. 34, side 8-10.