- Hva holder deg tilbake i livet? 

Mandag kl. 18:00 står jeg på scenen i Energibanken på Straumen, sammen med Kay-Roger Pettersen. Vi håper ikke bare at folk kommer, men at de blir med i samtalen.

Kay-Roger og jeg møttes første gang for noen år siden da jeg skulle skrive om Acustus’ nye bedriftsbygg. Det som kunne vært et 20-minutters intervju, ble til en lang og dyp samtale om det å være menneske – om oppturer, og ikke minst nedturer.

Når vi førstkommende mandag skal stå på scenen sammen, flere år etter, så håper vi at publikum ikke bare lytter til foredraget, men også reflekterer og er med i samtalen. 

Kanskje kan dette være starten på en viktig tankeprosess for flere?

Én ting er helt sikkert, vi har alle noe ved oss selv vi bør jobbe med. 

Vi har alle svakheter, enten vi er gode på å skjule dem eller ikke. 

Det å bruke litt tid på å reflektere over eget liv mener jeg er livsviktig. Og årsaken til at jeg påstår dette så hardnakket, er fordi jeg selv var nødt til å gjøre det.

Én av mine største erkjennelser er at jeg altfor lenge har latt frykt styre valg jeg har tatt i livet. Jeg snakker ikke om en angstlidelse nå, det er noe helt annet. Jeg snakker om frykt som den sterke følelsen vi alle vil kjenne på i større eller mindre grad i løpet av livet.

I mitt tilfelle har frykten min latt meg tro at jeg ikke ville klare meg uten en partner. 

Jeg har brukt mye av livet på å være så innmari redd for å ikke være sterk nok til å stå på egne bein. 

Dette har påvirket mange av valgene jeg har tatt, og noen av disse har kostet meg veldig dyrt. Enkelte har faktisk nesten kostet meg livet.

Allerede tidlig i 20-årene gikk jeg rundt og bar på en voldsalarm som politiet insisterte at jeg måtte ha med meg hvor enn jeg gikk. 

I dag kan jeg med handa på hjertet si at det var min egen feil at jeg sto i den situasjonen. 

Hvorfor tenker du sikkert nå? Jo, det er fordi jeg tok et dårlig valg basert på frykten for å være alene. 

Innerst inne skjønte jeg jo raskt hva det var jeg sto i - og hvor farlig det var, men samtidig overbeviste jeg meg selv om at det i det minste var bedre enn å være alene.

Heldigvis førte tilfeldigheter (og en husvert som grep inn i akkurat det rette øyeblikket) til at jeg ei natt rømte kun iført pysj og sokker i minusgrader. 

Om jeg lukker øynene akkurat nå, så kan jeg ennå kjenne følelsen av frosten under beina og hjertet som hamret så hardt i brystet at jeg ikke hørte noe annet.

Jeg løp før hjernen rakk å tenke, og visste ikke hvor jeg skulle - bare at jeg måtte bort om jeg skulle overleve. 

Jeg endte på akuttmottaket. Og nå, mange år etter, er jeg fremdeles takknemlig for at det var dit jeg kom, og ikke seks fot under.

Opplevelsen har gjort meg sterkere, og jeg kan snakke om den i dag uten vanskeligheter. 

Erfaringen har også gjort at jeg senere har kunnet være en viktig støtte for andre i liknende situasjoner, og det er jeg takknemlig for.

Det eneste jeg faktisk angrer på, er at jeg ikke den gang forsto det åpenbare: 

At jeg valgte feil på grunn av min egen frykt. 

At jeg gikk inn i forhold, til tross for knallrøde varsellamper, fordi jeg ikke trodde jeg kunne klare meg alene. 

Det skulle gå flere år før jeg skjønte dette om meg selv, hvor redd jeg faktisk var for å være alene, og hvor sterk denne følelsen av å ikke være god nok var i meg - og hvor mye det påvirket valgene mine i livet. Spesielt når det kom til partnere.

Det var nettopp dette jeg måtte skjønne om meg selv, før jeg kunne ta et oppgjør med det. 

Jeg måtte sette ord på frykten, se den inn i hvitøyet og deretter jobbe knallhardt med meg selv for å unngå at jeg fortsatte på samme måte.

I dag vet jeg heldigvis at jeg klarer meg alene. 

Og ikke nok med det, jeg gjør det med både stil og smil!

Hverdagen min er en balansekunst mellom praktisk overlevelse og ønsket om å gjøre en forskjell for andre. 

Man kan si at å være alene i mitt tilfelle betyr å være sjef, ansatt, vaktmester, regnskapsfører og krisehåndterer i én og samme person. En slags “en-kvinnes-bedrift”. Huset er mitt ansvar. Bilen er mitt ansvar. Hundene er mitt ansvar. Det samme er den store tomta, garasjen, uthusene og drivhuset. 

Og om noe plutselig slutter å virke, så er det ingen som automatisk fikser det for meg.

Det har jo selvfølgelig hendt at jeg har ønsket meg en overlevelsesguide for single kvinner uten egen vaktmester. 

Sannsynligvis finnes den, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har tålmodighet til å lese selvhjelpsbøker. 

Og bruksanvisninger? Aldri lest en. Livet er for kort til å følge trinn-for-trinn-oppskrifter når man kan lære det selv på den harde måten.

Noen ganger, når jeg stabler ved i snøstorm eller stirrer tomt snøfreseren, så tenker jeg at det kunne ha vært fint å ha noen å dele oppgavene med. Men så tar jeg en boks Coca Cola ut av kjøleskapet og ser utover den snødekte gårdsplassen (som jeg har måket selv) og tenker:

- Dette klarer jeg. Og ikke nok med det, jeg trives faktisk med det!

Jeg trenger faktisk ikke å være superkvinne, det holder faktisk å være en ganske rå en.

Og hvis en mann en dag skulle finne på å snuble seg inn i livet mitt, så får han tåle at jeg er ei dame med bein i nesa og rak rygg. At jeg faktisk klarer meg selv.

Og om han ikke tilfører noe positivt? Vel, da har jeg det faktisk mye bedre alene.

Kanskje dette også kan være starten på en tankeprosess for deg? Kanskje du som leser dette, eller hører foredraget vårt, stopper opp og spør deg selv: Hva er det som styrer meg? Hva burde jeg jobbe med ved meg selv for at livet mitt skal bli bedre? 

For én ting er helt sikkert: Vi har alle noe vi kan jobbe med. Noe vi frykter, noe vi overser, noe vi trenger å utfordre oss selv på. 

Jeg måtte erkjenne at frykten for å stå alene holdt meg fast i valg som ikke var gode for meg.

Jeg trodde frykten for å stå alene ville knekke meg. I stedet lærte den meg hvem jeg egentlig er. 

Så kanskje det er på tide at flere av oss tør å stirre frykten i hvitøyet, og finne ut hva som ligger på den andre siden?

Uansett hva du tar med deg fra denne teksten, så håper jeg å se deg på Straumen førstkommende mandag klokken 18:00. 

Jeg tror det vil være verdt det - og du er hjertelig velkommen <3 

Inviterer til åpenhjertig temakveld: 

- Kan man gjøre en forskjell for ett menneske, så er det verdt det