- Herreminskaper som jeg kjedet meg

Jeg må bare komme med et ørlite varsel her først, for dette kommer ikke til å treffe alle der ute. Noen, sikkert veldig mange også, kommer til å synes jeg er nettopp det jeg er. En gammel gubbe som ikke henger med i noe som helst.

Men det nærmer seg sommer, og med det kommer også festivalene på løpende bånd.

Nok en gang skal scener over hele Norge fylles opp mer artister og band som har laget musikk som hundretusener skal digge, hoppe og headbange til. Det er rett og slett en vanvittig fin tid.

Men, det er selvsagt ikke alt man digger like hardt. Jeg har vært på noen konserter som ikke akkurat satte hjertepumpa i sving av de rette grunnene.

Jeg minnes et par i Parken, hvor Maria Mena fikk meg til å få lyst til å spise mine egne ørepropper, og en mildt sagt ufordragelig Mike Scott som heller ville kjefte på sitt eget band enn å anerkjenne de som hadde brukt tusenvis av kroner på å se på han.

Jeg fikk ikke akkurat ståpels av Jenny Berggren i Gata, eller Donkeyboy på Slipen scene. Det ene var en middelaldrende kvinne som gjorde det aller siste hun kunne for å klemme de siste kronene ut av en gruppe hun var med i for 20 år siden, og det andre var et band som burde hatt hele salen i sin hule hånd, men heller ville stirre på skoene sine.

Uansett, det er ikke disse denne saken skal handle om. Til og med den falmede Ace Of Base-stjernen hadde et band i ryggen.

Nei, dette handler om de som ikke har det. De som har tatt over med et bord, en datamaskin, og nok pyro til å gå Rammstein i næringa. Men det sistnevnte er faktisk helt nødvendig, ellers vil keiserens nye klær bli synlige veldig fort.

Da ser vi at det faktisk bare er en fyr med knapper, en mikk og et perverst behov for å telle til tre.

Om igjen, og om igjen.

Det har vært noen opplevelser med denne gjengen også. Kygo, Seeb, Mike Perry og Matoma.

Egentlig er det jo helt merkelig at jeg faktisk har sett disse ”live”. Per akkurat nå er de jo faktisk verdensartister. De har lyttere og horder av fans over hele jorda.

Men som konsertopplevelse er det dessverre ikke nok til å få meg til å bli underholdt. Jeg var så heldig å få komme på en festival i sommer, for å virkelig gi det hele et forsøk. Jeg hadde bestemt meg for å virkelig prøve å se det alle de andre ser, og forstå hvorfor dette er verdt å ta på alvor.

Dere må tro meg, jeg prøvde virkelig. Jeg prøvde å klappe, å hoppe litt og å nyte norsk sommervær som bare vi kan det her til lands.

Men jeg klarte det bare ikke. Jeg endte opp med å kjede meg på et nivå jeg ikke trodde var mulig. Når du begynner med det, er ikke veien til irritasjon særlig lang heller.

Jeg begynte å irritere meg over de som sto rundt meg som hypnotiserte zombier. Jeg irriterte meg over at jeg ble irritert. Men aller mest irriterte jeg meg over det helt ufattelig forutsigbare opplegget som ble presentert på scenen foran meg.

Artisten som avsluttet kvelden i et rakett- og flammehelvete uten like, hadde nok ropt ut setningen ”Er det noe liv her” og ”få se hendene deres” tett på hundre ganger.

Jeg beklager, men da blir jeg sær. Jeg trenger noe mer enn breakbeats og et helt absurd jag etter å si ”1,2,3, KOM IGJEN” for å kose meg på konsert.

Men, som jeg innledet med, det er sikkert bare jeg som er gal og verden som er normal. Ha en strålede helg, med eller uten instrumenter på scenen.