Her blir elgen til vinterens beste middager

Fredag kveld, på kveldstur med hunden, stoppet vi i Bursimarka i Sulitjelma og slo av en prat med en kjenning som bor der og som tilfeldigvis var ute.

I en garasje like ved var det lys på og stor aktivitet. Vi stakk bortom der også, og der var en gjeng jegere igang med å ta vare på ett av dyrene de har felt i elgjakta i år.

- Vi skyter elgen, og vi foredler den til ferdig gryteklart kjøtt i mange varianter, sier Bjørn Jensen i jaktlaget som holder til i Sjønstådalen.

De skulle forsette på lørdag, så jeg ba pent om å få komme innom og det var slett ikke noe problem. Resultatet av det besøket er det du nå leser.

Bjørn Jensen, Aleksander Andal Løkås, Kim Arthur Andreassen, Mats Jøran Jensen, Robert Normann og Gunnar Arne Larsen hadde vært i full sving i mange timer allerede da jeg stakk innom i 13-tiden.

- Vi jakter i Sjønstådalen. De to eldste her har holdt på siden tidlig på 1980-tallet og så har det kommet nye til underveis, med Aleksander som den siste, forteller Bjørn.

For å ha håp om komme seg inn i jaktlaget er det viktig med både interesse for selve jakta, men det hevdes også at det er en stor fordel for de nye at de har noe godt med seg i sekken.

- Har de ikke det er det bare å glemme, flirer de rundt slaktebordet.

- Det er viktig med kosen etter at vi har skutt. Da fyres det bål og feires litt. Sånn må det være, slår de fast.

På den litt mer seriøse siden sier de at det går på beskjentskaper og interesse og så må man jo være en grei kar.

Det er åpenbart Aleksander. Han er nemlig foreløpig sistemann inn i laget.

- Jeg skulle være med ei helg, men plustelig så ble jeg med hele jakta. Det var en artig gjeng å komme inn i. Jeg hadde jaktet før, og hadde hatt en pause, men så kom interessen tilbake, sier han og mener han bidrar godt med både å gå og sitte på post, og det er det ingen som protesterer på.

Kvoten er på fire dyr i år, og da Saltenposten var innom i ”slaktegarasjen” var tre av de fire i boks.

- Vi kan jakte helt fram til lillejulaften så vi håper på den fjerde også. Men vi håper vi får felt det siste dyret før den tid. Da er dagene veldig korte når det gjelder dagslys, sier de.

På tre effektive jaktdager skjøt de de to første. I tillegg har de skutt en elgku som var skadet og ble overlevert til viltnemnda. På grunn av betennelse var ikke kjøttet brukbart så det ble kassert.

Det er et velsmurt maskineri rundt bordet. Skarpe kniver sørger for at stykningsdelene havner dit de skal og at de er like store. Alt fordeles rettferdig innad i laget.

Stemningen er lett og munter, til tross for at de jobber med noe som mange sikkert mener er et ork.

- Vi koser oss. Det er sosialt. Vi prøver å ta unna etterhvert slik at vi slipper å sitte med garasjen full på et tidspunkt, sier Mats Jøran Jensen og synes de får en fin miks mellom det artige og det litt kjedeligere.

Jaktlaget har investert i kjølerom som kjøttet kan henge til modning i. De gir dem bedre kontroll på mørningsprosessen.

De deler alt så likt som de klarer, og bruker vekta flittig. Deretter legges kjøttet i sekker og så trekker de hvem som tar med seg hvilken sekk hjem.

I jaktlaget er det bred enighet om at man kan lage veldig gode ting med det aller meste på elgen.

- Min favoritt når det gjelder elgkjøtt er ytrefileten og småsteika, sier Bjørn.

Robert er enig og synes biff av ytrefilet med fløtepoteter er nydelig og det samme med småsteik i brunsaus.

Noen er mer på langtidsstekt og supermørt kjøtt, men delikatesser blir det uansett.

Og det er ikke lenger slik at elgkjøtt bare tilberedes på ”gammelmåten”. Kebab av elgkjøtt er en nyere, men også veldig velsmakende rett.

- Smaker selvskutt elg bedre enn den i frysedisken?

- Ja, den gjør det. Du vet at du har jobbet for det. Den letteste delen er jakta, mens foredling av kjøttet tar mye tid og innsats. Har du jobbet for maten, så smaker den bedre, sier Bjørn.

Det blir mange timer nede i Sjønstå-dalen. De første dukker opp i grålysninga, og så er man der i dagslyset. En svartkjele på et bål er viktig når det skytes elg.

De går mye og det blir noen mil i løpet av jakta.

- Vi må ha folk som er kjent i terrenget. Jeg har jaktet der i 40 år og kjenner trekkrutene, og hvor vi skal ha poster, sier Bjørn.

- I tillegg er det veldig mange veldig lokale stedsnavn som man stort sett bare vet om hvis man har vært der. Det er ikke alt som står på kartet, sier Robert og Bjørn.

Elgen som i helgen lå på bordet i garasjen var på 138 kilo slaktevekt. Det var ei ung kvige. Noe forsvinner i bein og slintrer, kanskje opp mot 25 prosent.

- Det går tilbake til naturen. Jerv, rev, fugler spiser det opp. Vi har også ei åtebud der og noen av oss driver lisensjakt på jerv, skyter Mats Jøran og Bjørn inn.

Jaktlaget går under navnet Sjønstådalsbanden og det pryder jaktcaps’en i lag, noe Bjørn gjerne viser fram.

Under partering og foredling blir det lange dager i garasjen. Da tar de gjerne lunsjen der, helst etterfulgt av kaker som er bakt og sendt med.

Kanskje kjøpes det også inn wienerbrød eller lignende. Kaffekannene er mange og
store, kaffen av det sterke slaget.

Fredag startet Bjørn i 11-tiden på formiddagen og da holdt de på til midnatt. Lørdag var de i sving på formiddagen og holdt det gående til alt var pakket og klart for frysere eller i gryter på komfyren.

Gjengen i jaktlaget har drevet med dette i et veldig ulikt antall år, så det er vanskelig å feire jubileer for laget. Bjørn nærmer seg 45 år, Gunnar det samme.

Om tre år har Mats Jøran vært med i 20 år og neste år runder Kim ti år i laget.

- To jubileer de neste tre årene. Det høres bra ut, flirer de.

For Mats Jøran ble jakta for to år siden av det helt spesielle slaget.

Han startet dagen med å skyte en elg, og avsluttet den med å bli far til ei lita jente.

- Silje var hjemme og det var ingenting som tydet på at noe var så nært forestående. Vi var enig om at jeg skulle bare dra på jakt. Jeg hadde akkurat kommet meg på plass og var klar til å begynne å gå med hunden. 50 meter lenger inn kom elgene mot oss, og vi felte vi et ungdyr. Jeg sier vi, for vi er jo et lag, forteller han.

- Vi var akkurat igang med å ta ut vomma da svigfar kom løpende over elva og ropte høyt. Da var det bare å komme seg utøver til Bodø. Det tok litt tid i Bodø, men på kvelden ble datteren vår født, sier han.

Det samme holdt på å skje i år også. Da ble de foreldre på nytt, men noen elg ble det ikke. Men det var nært.

- Elgen var der, men det var feil sort, så det ble ikke noe skyting, smiler han.

- Vi hadde prøvd en stund å få barn, og den dagen der Hedda ble født og elgen skutt, det var den 27.september - den blir vanskelig å toppe!

Jaktlaget har én hund nå og det er Mats Jøran sin svarte elghund som lyder navnet Lairo. Han er ett år og fersk i faget.

- Den forrige jeg hadde døde da den var bare fem år, så vi hentet ny i fjor sommer. Vi har tatt blodsporprøven og skal ta fersksporprøven senere. Men vi har kontakt med noen som kan stille på kort varsel, sier hundeeieren.

De er mye i skogen og leter etter spor for å gi hunden god trening.

- Da bruker vi ukjent terreng, og da kan vi være både i Daja, Risedalen eller andre steder. Gjerne nye plasser så han virkelig får brukt nesen sin.

- Det er det tredje svarte elghunden vi har i laget. Mats Jøran har hatt to, og jeg har hatt en, sier Bjørn.

Hans hund ble 13 år, men ble syk mot slutten.

- Hun var Saltenmester på jakthundprøven i 2010, så det var en kjempegod hund, sier Bjørn videre.

- Hund er viktig. Det er ikke alltid vi kan se elg fra der vi sitter, men nesen til en hund er gull verdt. Den lyver aldri, slår de fast.

Lairo var til god hjelp under årets jakt, og da vanker det godbiter i belønning. Tørkede sener fra elgen er super hundesnacks.

Elghunder er vanlig på elgjakt, men andre hunder kan også brukes. Karelsk bjørnehund for eksempel.

- Mange raser kan trenes til å gå spor. Da jeg begynte å jakte var det en som hadde en kongepuddel med seg. Det flirte jeg litt av, men da jeg så den gå spor ble jeg stående med skjegget i postkassen, ler Bjørn.

Det er vel noe med at man ikke skal skue hunden på hårene...

Lairo var nylig med Mats Jøran på rypejakt og orrfugl og hadde god nytte av sin firbeinte der for å lokalisere fuglen etter at den var skutt.

Praten i garasjen er lett og ledig. Jeg får svar på alt jeg måtte lure på og nå begynner de å nærme seg innspurten. Det sorteres og pakkes, vaskes og skylles.

Og det går med store mengder aluminiumsfolie.

- Det blir noen pakker ja. Det er fem meter per pakke, så seks sju pakker går det nok. I tillegg mange plastposer til kjøttdeig, sier Bjørn.

Så kommer det kake på bordet.

- Spiser vi ikke opp, får vi ikke ny forsyning, så her er det bare å hive innpå, flirer Gunnar og byr på deilig bakst.

Jaktlaget kan fortelle om et rikt dyreliv der nede i Sjønstådalen. Kongeørn, ryper, jerv, rein, hare og rev er blant det de har observert.

De er skjønt enige om at elgen har en for liten plass i norske kjøkken og på norske middagsbord.

- De som spiser Grandiosa på julaften kunne heller prøvd ei elgsteik. Det er et veldig sunt kjøtt, sier Aleksander A. Løkås.

- Det er mange spennende ting man kan gjøre med elgkjøtt. Elgkebab er knallgodt, sier Mats Jøran.

- Et sikkert kort er småsteika. Brun den lett i passa og få det i en kasserolle og koke med en veldig god brunsaus. Ikke så lenge at kjøttet sundkokes, er Bjørn sitt tips.

- Hvordan vet man at den er ferdig? Stikker man et steketermometer i den?

- Nei, det gjør du IKKE, sier han bestemt og mener at dette er noe man ser og kjenner - og at en liten time er omtrent passe.

- Serveres med mandelpotet, god brunsaus og eventuelt grønnsaker og tyttebær. Det er min favoritt som søndagsmiddag, slår Bjørn Jensen fast.

Det er ingen i garasjen som protesterer.

De har nå uansett sikret seg en knakende godt utgangspunkt til en rekke fortreffelige middager i lang tid framover.