Hårreisende ”Naving”

I min spede begynnelse på norskkurs, anno Domini 1993., en nydelig sensommer i Saltdal, på Vensmoen, var en av de første leksjonene: Hva er typisk norsk?

En veldig ivrig og dyktig norsklærer Ole Henrik Vik fortalte om å gå på tur (med appelsin og Kvikk lunsj i ryggsekken), stå på ski, brunost, familiesamling i juletiden, smil og å være optimist uansett værforhold… og mangt annet.

Og sannelig, de første årene kunne jeg legge merke til det typisk norske overalt rundt meg. Etter den første snøen kunne jeg se familier som gikk på ski, barn som knasket «Kvikk lunsj» i hvilepauser, og plukket opp appelsinskall fra bakken, slik at omgivelsene blir like fine for andre som kommer etter.

For min del likte jeg sommeren bedre! Turene i lysløypa i Hauan eller til Rago nasjonalpark. Møtte mange kjente, utvekslet noen ord med dem, følte meg vel når jeg, utslitt, kom hjem. Så jeg forstår veldig godt hvorfor folk liker lange turer på uberørte fjell.

Nå er det slik at 15.juli i år, det vil si i går, var det 30 år siden min familie trådte på norsk jord på Bergens lufthavn – Flesland. Forandringene som har skjedd siden da er mange og tydelige – i alle fall for meg. Og det skal bare mangle! Skikk og bruk er dynamiske kategorier.

Nordmenn er blitt verdensvante! Folk reiser overalt, oppdager nye kulturer og viktigst av alt – de trives med det. Da er det mye bedre forståelse for enkelte saker og ting som skjer på hjemmebanen. Reisevirksomheten er så stor at ikke engang jula, som familiehøytid, lengre er hellig.

Oftere og oftere bevitner vi at enkelte velger solfylte Spania, Thailand, Tyrkia, framfor tradisjonell familie kos hjemme.

Mange har forsont seg med det faktum at fårikål finnes både i Hellas, og på Kanariøyene og på… bare med et annet navn. Sant nok smaker den ikke så godt som norsk.

Uansett, å reise mye er, etter min mening, blitt typisk norsk. Og det er fint. Folk flest har god råd og bruker det for å behage seg selv og familien.

Håper bare at pilotene og SAS har forsonet seg og at sommeren blir ikke ødelagt for ytterligere titusener av reiselystne nordmenn.

Samtidig som Norge som helhet begynner å få bedre råd legger jeg merke til en utvikling jeg ikke kan kalle for positiv. Mer og mer ansvar skal skyves bort på «noen annen», oftest på en ansiktsløs statlig eller kommunal virksomhet. Foreldre som satte barnet på transportbåndet på en flyplass. Barnet ble bestrålt sammen med bagasjen og, gjett hva? – Avinor har ansvar for det. Uværet ødela Tv-sendere på Vestlandet – staten har ansvaret! Staten har ansvar for at innvandrere skal lære mer nynorsk. En gammel far på sykehjemmet har ikke råd til å kjøpe julegaver til familien – kommunens ansvar. Den forskyvning av ansvar kan være smittsom.

Jeg har opplevd at folk kommer på kontoret og sier: - Du har ansvar for meg!

Jeg har lyst å sette fokus, her og nå, på en relativ nyvinning i dagligspråket – «naving». Ungdommer tar et skolefritt år og blir underholdt av NAV. For min del er dette hårreisende og gir helt feil signaler til fellesskapet – som Norge er veldig stolt over.

Når foreldrene setter sitt avkom ut i livet, slutter deres ansvar etter at ungdommene har fylt 18 år? Er det så lett å overføre ansvar for egne barn til NAV og til syvende og sist – til fellesskapet. For, hvor kommer pengene fra NAV? Til neste år skal, etter sigende, kun 3,5 % komme fra «oljefondet» og resten er skatter, gebyrer, avgifter som folk flest betaler. Det vil si noen foreldre velger å være aleine på den koselige delen som har med barn å gjøre.

Og når det kommer til stykke så skal regningen leveres til fellesskapet?

På den andre siden, må ungdom som studerer ta lån og stipend, og har ikke krav på supplerende livsopphold eller på bostøtte? Etter fem år studie har våre studenter i gjennomsnitt over 350.000 kroner i gjeld. Slik starter de livet. Jeg kjenner nesten ingen som studerer og ikke har en tilleggsjobb på ettermiddagene eller helgene som er nødvendige for å klare seg selv. I tillegg, ikke så sjelden, supplerer foreldrene og besteforeldrene økonomien til sine ungdommer.

Jeg får dette ikke til å stemme? Fortjener ikke ungdommen som går ordinær skolegang en lettere hverdag slik at de kan konsentrere seg enda mer om studiet? Kan foreldrene til slike ungdommer få en premie fordi deres barn ikke belaster fellesskapet? Selvfølgelig, dette er ren ironi. Eller le théâtre de l’absurde, «det absurdes teater».

Ermin Krehic er født i 1962 i Bosnia og Hercegovina - tidligere Jugoslavia. Han jobbet som journalist og redaksjonssjef før han i 1992 ble ufrivillig krigskorrespodent. Han kom til Norge i mai 1993, og jobber nå som flyktningekoordinator i Sørfold kommune.