Haiyans ville ferd rørte hjertet til Inger

- Kom nå bare inn du, så skal jeg sette over kaffen. Og min fineste eplekake. Som jeg har kjøpt selv, nær synger Inger, før hun forsvinner ut av syne like kvikt som hun dukket opp.

Vel innafor tar det kort tid å konstatere at dette, dette er et hjem der prosjektene står i kø. Inger møter blikket til avisas utsending i det han setter bakenden ned på anvist stol ved anvist bord på kjøkkenet. Også det arealet får neppe noen pris for å være ekstremt ryddig.

- Du får nå bare se bort fra alt dette rotet. Det skal være sånn. Og det vitner vel bare om at ting skjer. Sånn liker jeg det, tindrer den energiske damen med de lyse lokkene.

Før skribenten rekker å si - langt mindre bake kake - er det nettopp kake som åpenbares på tallerkenen. Eplekake må vite, med en liten kladd pisket krem til.

- Som jeg nevnte her i stad, den har jeg kjøpt helt selv. Og sånn krem på boks fungerer det også. Jeg synes kaka er god, og da er det jo ingen vits i å lage den selv, selv om jeg kan det altså, forsikrer Inger Hansen. Hun bærer i seg et brennende engasjement for de som ikke uten videre kan gå på butikken og rive med seg velsmakende eplekake.

- Vi har det godt. Så mye bedre enn vi ofte tenker over. Jeg har sett mye elendighet på og fra Filippinene, og synes det er fint at jeg kan gjøre en liten innsats.

De fleste med et minimumskunnskap til Ingers engasjement for de svakerestilte vil si at de ordene bærer i seg tidenes underdrivelse. Snart 70 år og sprell levende Hansen er tvert imot selve personifiseringen av virket til en Mor Hjertegod. De siste sju årene har hun nemlig sørget for å sende avsted ikke mindre enn 97 fullpakkede pappesker til byen Dumagete på øya Negros på Filippinene. Hver og en av dem lastet med slikt som lokalbefolkningen så sårt trenger, men ikke har penger til å kjøpe.

I dag holder Inger og hennes mann hus på Inner-Setså. Inger vokste opp med fire av sine seks søsken i et hus på Ytter-Setså. Hun ble forløst på kjøkkengulvet og fikk sitt første revir i en kommode-skuff.

- Det var jo dårlig med vugger på den tida, i 1952. Da gjorde kommode-skuffen jobben sin. Men jeg tror ikke skuffen ble lukket igjen om natta, smiler Inger.

Det var tidvis trange kår under oppveksten. Lyspunktet kom med de jevnlige ”Amerikapakkene” som den utvandrede slekta på Long Island i New York sendte.

- Det var som julaften. Vi var henrykt, og fikk mye av det vi ikke hadde mulighet til å kjøpe selv. Sånn sett forstår jeg at når de som mottar gavene fra oss uttrykker stor takknemlighet, så er det ektefølt. Det kjennes godt.

Engasjementet for nettopp Filippinene ble vekket da den voldsomme tyfonen Haiyan feide over de sørøstlige delene av Asia senhøsten 2013. Tusenvis av mennesker mistet livet. Atskillig flere mistet alt de hadde.

- Det jeg så av dette på TV gjorde noe med meg. Den første forsendelsen gikk til øya Bantayan, som var av de hardest rammede. Min venninne Lidia som er fra Filippinene, hjalp oss med å få sendt avgårde de første eskene. Mye av dette samles inn via bruktbutikken og øremerkes Filippinene, samtidig som vi får mye nytt. Blant de som har bidratt sterkt er herrekles-butikken Ricardo i Bodø. Det må du få med, sier Inger. Da blir det sånn.

Det er familien til Lidia Karlsen, som bor på Rognan, som nå sørger for å dele ut innholdet i pappeskene så snart de ankommer Dumagete to ganger i året. Inger, mannen Egil, Lidia og hennes nå avdøde mann Vidar Karlsen var på besøk høsten 2015.

- Det gjorde sterkt inntrykk å besøke denne herjede byen, og se den store nøden. Det gjorde også inntrykk å møte takknemligheten fra de som får hjelp. Så det er ikke snakk om å gire ned, slår den vevre skikkelsen med det store hjertet fast.

KENNETH STRØMSVÅG