Hade, Hadeland

Så glad at jeg bor i Nord Norge. Vi har alt. Fabelaktig natur, fjell og fjord, regn og snø, regn og skodde, og regn og regn. Sol av og til.

Det var den 15 juli vi pakka bobilen og la ut på tur sydover. Målet va Ålgård. Plassen ligger nokså nært Stavanger, og dit er det langt.

Å kjøre til Trondheim er overkommelig. Et par hviledager der så bar det videre sørover. Siden vi aldri har vært på Hadeland ble vi enige om å legge ruta om Gjøvik. Gjøvik er den siste plassen der du kan snakke med, eller for den slags skyld treffe folk som kan snakke forståelig.

Lenger sør, på den gale sia av Mjøsa ligger Hadeland. Etter å ha kjørt gjennom dette gudsforlatte mørke fastland, hvor kart og terreng ikke stemmer i det hele tatt, går det plutselig opp for meg hvorfor det heter Hadeland. Elendige veier, ingen skilt, ingen informasjon, ingen avkjørsler, ingen radiodekning, null internett, ingen rasteplasser, og ingen campingplasser.

Jo, forresten så har de en for hester, og en som er nedlagt.

Ellers bare skog, skog, skog. Og med jevne mellomrom, fjellbønder og kornbønder, gjedde- og abborvann. I tillegg galninger i biler med altfor store motorer som fløy forbi både på strekninger og i svinger. Langt ut på kvelden fant vi endelig en camping i Vikersund der vi fikk campe. Vi fikk da sett verdens største hoppbakke.

Etter å ha passert Ransfjorden, kom jeg på uttrykket Hade, Hadeland. Etter Drammen gikk turen til Kristiansand, og videre derfra til Ålgård.

I Ålgård ligger Kongeparken. Fornøyelsespark for små og store. Selvfølgelig skulle den besøkes, og karuseller testes. Siden min natur er sånn at jeg stadig lar meg terge opp, og på stadig oppfordring fra svigersønn, ble det kjøring i karuseller for meg også. Etter en del oppfordringer havnet jeg i stolen på «stupet».

Vi skulle heises opp nesten hundre meter, og slippes i fritt fall til vi nesten var på bakken igjen. Siden jeg har utviklet ekstrem høydeskrekk de siste årene, var dette utenkelig bare minutter før jeg havnet i stolen. Og, opp bar det. På min venstre side satt min svigersønn og ropte konstant: - se ned, se ned.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært så redd i hele mitt liv. Med føttene hengene i fri luft nesten hundre meter over bakken, og selve tårnet svaiet fra side til side. Det var nesten en befrielse da setene ble frigjort og vi suste mot bakken i 125 km/timen ned mot bakken. Jeg ble sittende i stolen lenge etter at alle var gått av. Hadde skjelven i minst en halvtime etterpå.

Jeg tenkte etter dette at verre kunne det ikke bli, og havnet deretter i sentrifugen. Altså et rom som spinner rundt og rundt mens man ligger klistret til veggen. G-kraften var oppgitt til 2,5 x gravitasjonskonstanten. Og verre ble det. Innvoller ble presset opp i halsen, og et forferdelig trykk i hodet. Jeg fikk vondt i magen og hjertet, og trodde at jeg ikke skulle overleve. Etter flere minutter stoppet galskapen, og jeg sjanglet ut av dødskarusellen temmelig svimmel. Etter en time var jeg stadig like svimmel, og jeg fikk mistanke om krystallsyken. Svimmelheten vedvarte i flere dager, men ble etter hvert mindre og mindre.

Det kan vel hende at jeg lar meg provosere i framtiden, men ingen i hele verden skal få meg flere ganger inn i et slikt apparat. Det er sikkert.

Etter å ha vært i Kongeparken, og i tillegg giftet bort min yngste datter, bar det hjem til Fauske. Veiarbeid nær sagt fra Trondheim til Saltdal, men det kan vi tåle. Det blir etter hvert fabelaktig. Nord Norge vil da ha de fineste veiene i hele Landet. Den fineste naturen, den reneste luften, det kaldeste været, den sterkeste vinden, den evige regnbyge og den lengste vinteren. Kan det bli bedre.