Utenfor hovedinngangen til de nybygde kontorlokalene til Acustus tar daglig leder Kay-Roger Pettersen imot meg med et smil som rekker helt opp til øynene. Vi tar av oss skoene. Her er det ren sone. Vi går opp en trapp og forbi et flott møterom. På veggene henger det vakre fotografier som vitner om en fotograf med et godt øye for å finne vakre motiver på sin ferd i naturen. Senere i samtalen skal det vise seg at det er Pettersen selv som har foreviget disse.
Jeg får ganske raskt utdelt en kopp kaffe. Det er tidlig på morgenen, så det er velkomment. Kaffen er varm så jeg blåser litt på den før jeg våger å drikke. Tenker kjapt at det er litt selvmotsigende at lokalene vi sitter i både kjennes luftig og lune på en og samme tid. Men slik er det altså. Her er det godt å være.
Kay- Roger Pettersen sitter ved kontorpulten sin. Også han med en kopp kaffe i hendene. Jeg undrer på hvordan ferden hans til der han er i dag, har vært.
I alle målestokker kan Pettersen anses for å være en vellykket mann. Han er godt gift, har tre voksne barn og er eier av Acustus Holding AS. Et konsern han har bygget opp helt fra grunnen, som nå har fire datterselskaper som stadig er i vekst og utvikling.
I misunnelsens navn kan det være enkelt å tenke at noen som stadig rager på tronen av formuestoppen har hatt en enkel vei dit. Kanskje sågar har fått alt servert på sølvfat.
I realiteten er det slettes ikke slik.
Mannen som sitter foran meg viser seg å være en reflektert mann med mye livserfaring i bagasjen. Når han snakker, så er det med en dybde, åpenhet og refleksjon som er forbeholdt mennesker som har stått fjellstøtt gjennom mange tøffe stormer.
- Hadde jeg ikke vært så sta og egenrådig, så hadde jeg gitt opp for lenge siden, sier Pettersen. Han ler, men det er med et anstrøk av alvor i blikket.
Veien til der han er i dag har nemlig vært alt annet enn enkel. Den har vært både kronglete og til tider utfordrende for den daglige lederen. Han har lært mye, både om seg selv som menneske og om driften i løpet av årene.
Vi kan begynne med å skru tiden tilbake til 1992. På den tiden var Pettersen ansatt i en bedrift som drev med utleie av plasthaller. Da firmaet han jobbet for gikk konkurs, bestemte han seg for å ta sats og kjøpte hele konkursboet.
I den spede begynnelse fortsatte han med utleie av plasthaller, men hadde en visjon om å utvide og dreie seg inn mot mekanisk drift.
Med støtte fra kona og pant i huset tok han fatt på oppgaven med friskt mot.
De første årene ble enda tøffere enn forventet.
- Den første smellen var en konjunkturnedgang det første året. Det påfølgende året ble like ille. Det var helt forferdelig tungt, sier Pettersen og innrømmer at motgangen til tider var fryktelig vond å bære.
- Jeg kom til et punkt der jeg måtte bestemme meg for å ha troa på vi skulle få det til, og jobbe knallhardt omtrent døgnet rundt for å få hjulene til å gå rundt.
Han og kona hadde satset alt dem hadde av verdier, så det var ikke noe annet å gjøre, enn å gi det beste han hadde.
- Jeg måtte også flere ganger ta lua i hånda og be banken pent om lån for å klare drive videre, legger han ettertenksomt til.
Det enkleste hadde nok vært å gi opp, men Pettersen har aldri vært en mann som velger enkleste utvei. Han fortsatte det harde arbeidet med å bygge bedriften sin, stein for stein. Etter hvert skulle den harde jobben begynne å gi resultat.
Mot slutten av 90-tallet begynte pila å gå oppover, og i 2000 flyttet Acustus inn i det store sveiseverkstedet som nå nylig ble for lite for det voksende konsernet. Siden den gang har det gått jevnt og trutt oppover.
Han vipper stolen litt mot høyre og strekker seg etter ei bilderamme som står på kontorpulten. Han forklarer at denne rammen har stått på kontorpulten hans siden starten. Budskapet som står skrevet i enkel sort tekst på hvit bakgrunn, er både sterk og beskrivende:
- ” De store mål som menn har nådd, ble ikke nådd på samme dag. De ble nådd mens venner sov, mens de selv bygde lag på lag”.
Han trekker pusten og ser ut av vinduet i stillhet før han fortsetter:
- Det finnes ingen snarveier for å lykkes, det krever kontinuerlig hardt arbeid, det krever å holde det man lover og det krever å levere kvalitet. Alltid.
Lange dager har det blitt for den daglige lederen. I mange år var han omtrent bare hjemme for å sove og spise middag. Han snakker med varme i stemmen om kona Evelyn som han har vært gift med i hele 41 år.
- Det var hun som holdt styr på alle tre barna og alt som skjedde på hjemmebane. I tillegg har hun alltid vært mitt beste støtteapparat.
Han blir stille igjen. Jeg ser at han tenker seg om. De neste ordene han skal ytre er ikke av den enkle sorten, men like fullt er de viktige å få sagt.
- I den tyngste perioden var jeg så deprimert at jeg måtte ta noen grep i livet. Løsningen for meg ble å gå til psykolog for å snakke ut om tankene jeg satte inne med. Det er en av mine beste avgjørelser, og det har gitt en positiv
smitteeffekt på alle områder i livet mitt.
Han stopper litt opp igjen, det er tydelig å lese i ansiktet hans at dette er vanskelig å snakke om.
- Jeg hadde ikke tenkt å snakke om dette, selv om jeg ikke er redd for snakke om det. Samfunnet er jo blitt litt mer åpent for å snakke om psykisk helse, men jeg tror vi ennå har en vei å gå. Det er nok derfor jeg ønsker å være åpen om min opplevelse. Jeg vil gjerne bidra med min historie for å vise både mine ansatte og andre at det er greit å snakke åpent om de vanskelige tingene.
Han ser på meg med klare øyne før han fortsetter.
- Kan det hjelpe omså èn eneste person til å snakke åpent om psykisk helse, så er det verdt det. Vi har alle noe i livet som er vondt og vanskelig, men det er så viktig å kunne snakke om det. Det er først når vi setter ord på det som er vondt at vi kan begynne prosessen med å legge det bak oss.
Hans opplevelse hos psykologen var så god at han selv ble interessert i selve faget. Nå tar han nettstudier i psykologi og har planer om å fortsette.
Dagene ser nå lysere ut for Pettersen. Konsernet går bedre enn noen gang. Med 35 ansatte, nye lokaler og en voldsom økning i omsetning burde han være fornøyd med jobben han har gjort. Men lederen selv mener derimot at rosen bør gå til de ansatte.
- Jeg har dyktige ansatte som alle innehar stor kompetanse innenfor sine felt. De er den største ressursen jeg har, forteller han stolt.
Med flere dyktige mellomledere, kan endelig Pettersen roe litt ned. Men bare litt.
- Jeg er ikke like mye på kontoret lengre. Mye av jobben gjør jeg fra hjemmekontor på hytta. Det gir naturligvis litt mer frihet, men det er ikke så enkelt å skru av den bryteren i hodet som det står jobb på.
Til tross for at han på papiret nærmer seg pensjonsalder, så ser han ikke for seg å avslutte karrieren riktig ennå.
- Stillstand er tilbakegang, mennesker er skapt for å være i stadig utvikling. Jeg tror ikke jeg er skapt til å sitte i ro og ikke gjøre noe.
LISE AILIN ROSVOLL BERNTZEN
