Gammel moro fra Asheim

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til epost redaksjonen@saltenposten.no

Vi trenger at flere unge fullfører videregående skole. Vi trenger at flere unge opplever mestring og deltar i arbeidslivet. Og vi trenger at flere unge, som verken er i utdanning eller i arbeid, kommer seg i utdanning eller jobb. Det vi trenger mindre av, er gammel høyrepolitikk som ikke virker.

Høyres nestleder, Henrik Asheim, lanserte nylig deres «nye» ide for å få flere unge ut i jobb. Med et enkelt pennestrøk skulle unge uføre avskaffes. Det var bare å nekte unge under 30 år uføretrygd, ifølge Asheim.

Etter åtte år med Høyre i regjering er dommen klar: Antallet unge uføre har doblet seg. Det er med andre ord lett å forstå desperasjonen og famlingen nederst i forslagsbunken når egen politikk ikke viser seg å virke.

Interessant nok er dette ganske likt et forslag FrPs Robert Eriksson kom med tilbake i 2011, der ingen under 40 år skulle få uføretrygd. Nå, 13 år etter, har Høyre gått enda lenger og kutta alderen med 10-år. Det er ikke nytt, og det er heller ikke spesielt smart.

I Norge står omtrent 659 000 mennesker mellom 20 og 66 år utenfor arbeidslivet. 100 000 er unge under 30 år. 22 000 av disse er på uføretrygd. Selv om den totale andelen utenfor arbeidslivet er redusert det siste året og Norge ligger i Europatoppen på å få folk i jobb så må vi gjøre mer.

De som er på uføretrygd har vært gjennom en lang prosess med flere helsefaglige vurderinger før de har fått den ytelsen. Noen er så syke at de ikke kan jobbe i det hele tatt, men mange vil, og kan jobbe. Noen kan kanskje ikke jobb fulle dager og hele uken, men litt. Og det er bra. Faktisk veldig mye bedre enn ingenting. Andre trenger bare litt hjelp i begynnelsen. Og noen kan jobbe mer og mer, og etter hvert i full jobb. Det er enda bedre.

En jobb å gå til er bra for den enkelte, og bra for samfunnet. Det sikrer inntekt og et sosialt fellesskap. Det siste må vi snakke mer om. Ikke fordi at ei lønn å leve av ikke er viktig, men fordi vi ofte glemmer hvor viktig praten i lunsjen, to-kaffen, småpraten mellom slagene og bløtkaka med kollegaer på bursdager er for livskvaliteten. Det er disse små fellesskapene som gir energi, følelsen av å tilhøre, og som gjør at årene går så fort.

Jeg mener derfor Asheim tyr til lettvinte løsninger med et negativt syn på de som mottar uføretrygd i sitt forslag. Vi må snu på diskusjonen. I stedet for å ha en mistenkeliggjørende inngang til de som ikke er i jobb eller utdanning må vi helle vise at vi bryr oss. Vi må være opptatt av hva som skal til for at den enkelte kan komme inn i arbeidslivet – ikke bare spørre hvorfor den enkelte ikke er der.

For å inkludere flere i arbeidslivet må vi starte tidlig og prioritere fellesskapets penger på det som betyr noe for folk. Vi trenger å se den enkelte mer. Vi trenger en mer praktisk skole for å hindre at våre unge mister motivasjonen og slutter på skolen. Vi trenger tidligere innsats der skole, helse, NAV og arbeidslivet samarbeider for å sørge for at færre unge blir uføre. Vi trenger en stor felles dugnad mellom det offentlige og private for å få enda flere inn i jobb.
Vi må rekke ut hånda til de som trenger det. Vi har ikke råd til å gi opp folk.

For Arbeiderpartiet sin del har verktøykassa alltid inneholdt flere verktøy og vi driver akkurat nå med å utvikle nye. For som i arbeidslivet ellers så utvikles nye måter å løse oppgavene på. Nytt utsyr og verktøy tas i bruk tilpasset den tiden vi lever i. Hos Høyre, som tidligere snakket om «Nye ideer og bedre løsninger», virker det som tiden har gått motsatt vei.

I årene som kommer blir vi flere eldre og færre i arbeidsfør alder. Det betyr at vi går fra kampen om jobbene til kampen om arbeidstakerne. Arbeidslivet trenger folk med riktig kompetanse, og vil bli nødt til å bruke mer ressurser for å få tak i arbeidskraft, og på å tilrettelegge for at flere kan jobbe. Slik kan arbeidsgiverne få den kompetansen de trenger.

Med flere i jobb og færre på sosiale ytelser kan vi bruke mer av fellesskapets midler på å bygge ut velferden. Men for å lykkes kan vi ikke gi opp folk og svinge pisken. Skal vi fortsatt være verdens beste land å bo i, må vi se den enkelte og gjøre det vi kan for at de som kan jobbe får muligheten til det.

Per Olav Skurdal Hopsø
Statssekretær (Ap)