Framtiden i våre hender

Barnehagene, blant annet i Bergen, har den siste tiden opplevd å ha så knapt budsjett at de blir nødt til å be foreldrene holde barna hjemme fra barnehagen «frivillig» for at de skal få driften til å gå opp, og kunne levere et forsvarlig tilbud. Det fortalte NRK i en nyhetssak sist uke.

Bestyreren i en barnehage i Bergen, fortalte at hun hadde vært nødt til å sende ut oppfordring om at 6-8 av familiene måtte holde barna hjemme da de ikke hadde nok ansatte på jobb. Budsjettet til vikarer og overtid var allerede brukt opp.

I samme nyhetssak blir det fortalt at barnehagene hadde blitt offer for massive kutt, som en følge av at kommunens budsjett som helhet hadde gått på en smell. Og da var det selvsagt(!) barnehagene som var lettest å frata sårt tiltrengte driftsmidler.

Det er en syk verden vi lever i når framtiden vår, ungene våre og deres behov er det som har lavest prioritering om økonomien er trang. Det burde vært motsatt. Midler til barnehager og skoler, samt pengene som skal brukes til eldre og syke i samfunnet vårt, burde egentlig skjermes fra kutt og lignende.

Barnehagene har fra før knappe budsjetter. Rammene de jobber innenfor er ikke lette å manøvrere innenfor. Standard minimum eller forsvarlig bemanning, er ikke det i mine øyne. Og jeg kan ikke forstå hvorfor det ikke prioriteres høyere.

I høst opplevde avdelingen vi er tilknyttet, å ha en ansatt «for mange» på jobb en tid. Dette fordi ei av de ansatte som skulle gå av med pensjon, jobbet parallelt med en ny ansatt en periode. En oppgående og dyktig barnehageansatt sa en dag i forbifarta at hun kom til å savne de dagene, hvor de hadde ”ett barn per [voksne] hånd, og ikke mer”.

Det høres logisk ut.

Det er tankevekkende, er at ett barn per hånd ikke er normen. Avdelingen jeg kjenner best, har ni barn i alderen ett til to år. Dette er de minste barna i barnehagen. De som trenger mest hjelp og mest støtte i hverdagslige gjøremål.

I samsvar med gjeldende lover og regler på området, har de tre hundre prosent stillinger som skal dekke åpningstiden fra 06:45 – 16:30. Med 7,5 t arbeidsdag vil det si at det ikke en gang er norm at de har en voksen per tre barn, men også kan måtte være en eller to ansatte på opp til(!) ni små barn, i svært ulik modenhetsgrad i perioder av dagen. Det jobber de selvsagt for at ikke skal skje, men det er ikke nødvendigvis mulig å få til.

Som mamma og som representant i FAU (Foreldrenes arbeidsutvalg) og SU – samarbeidsutvalget for foreldre, ansatte og politisk styring i kommunen, er dette noe jeg tenker mye på.

De som jobber i barnehagene, står på og gjør jobben med de ressursene de har. Og de forholder seg til de politiske bestemmelsene for hva som er trygt og forsvarlig i den gitte situasjonen; antall barn i ulik alder og antall voksne som passer på dem.

For å kunne gå på jobb selv, må jeg tro på at alt håndteres på beste mulige måte av de flotte ansatte på avdelingen, og i samarbeid med de andre avdelingene de dagene det trengs.

Likevel, vi som samfunn må stikke en finger i jorda og se på hva som er viktig her i verden. De ansatte i barnehager, skoler og eldreomsorg har i årevis vært preget av knappe marginer og stoppeklokkeomsorg.

Konsekvensen er at ansatte blir syke. Ressursene går raskere ut av budsjettene om barnehagene må sette inn vikarer og bruke overtid for å få dagene til å gå opp, for å gi et forsvarlig tilbud.

Barnehager som gjennom prosjekter og forsøksordninger i kortere perioder får en smule økt bemanning melder ifølge nasjonale nyhetsmedier om nedgang i sykefravær og mer robuste ansatte. Det burde vært normen.